En god gudsrelasjon var aldri ment å erstatte mellommenneskelig nærhet

I et svar fra Jarle Haugland (VL 26.01.24) på mitt debattinnlegg, mener han jeg stiller feil spørsmål og ber meg stille et annet. Når vi derfor stiller oss spørsmålet: «hvor nær vi kan komme Gud», så er det viktig å huske at en god gudsrelasjon aldri var ment å erstatte menneskers behov for mellommenneskelig nærhet.

Når selv Adam, med en veletablert gudsrelasjon i en fullkommen verden, kunne kjenne på ensomhet, skulle det bare mangle at vi gjør det samme i en fallen en. Dersom vi erkjenner at vi alle er i behov av mellommenneskelig nærhet, og samtidig erkjenner, slik Jarle gjør, at relasjoner kan ha innslag av ulike typer kjærlighet, som «filos», «eros» og «agape», fremstår det teknisk og vanskelig å skille disse ulike utrykkene for kjærlighet fra hverandre.

Dersom vi ikke stiller det spørsmålet, står vi nemlig i fare for å undertrykke gudgitte, menneskelige behov med konsekvensene det innebærer

For å referere til forrige debattinnlegg: Er det eros-kjærlighet når jeg kaller Henrik det kjæreste i livet mitt? Er det eros-kjærlighet når jeg brer armene rundt ham om kvelden og i stillhet ber Guds beskyttelse og velsigne over livet hans? Eller er det eros-kjærlighet dersom vi skulle love å ta vare på hverandre i sykdom og i helse til døden skiller oss ad?

Dersom vi mener at samkjønnet eros-kjærlighet er grensen for hva Bibelen definerer som synd, er nettopp, i motsetning til hva Jarle hevder, spørsmålet om «hvor glad jeg kan bli i Henrik før det regnes som synd» essensielt. Dersom vi ikke stiller det spørsmålet, står vi nemlig i fare for å undertrykke gudgitte, menneskelige behov med konsekvensene det innebærer.