Mannen som raserer Israels broer

For den som ikke kjenner Itamar Ben Gvir, kan han fremstå som en hvilken som helst mainstream jødisk mann i midten av førtiårene. Mannen som har vært Israels minister for nasjonal sikkerhet siden 2022, er glattbarbert, kler seg i dress og slips, og bærer en halvstor kippa over en kortklipt sveis. For det trente øyet forteller kleskoden hans at han er moderne, ortodoks jøde, hvilket betyr at han lever i henhold til jødisk lov og samtidig er integrert i det sekulære storsamfunnet. En kombinasjon som gjelder i underkant av en million israelere.

Det er i utgangspunktet en posisjon som kan skape troverdighet i store deler av den israelske befolkningen. For den sekulære majoriteten er man religiøs på en måte man tross alt kan tåle, samtidig som man vekker den nødvendige tilliten hos religiøse jøder. Posisjonen kan fungere som en bro mellom det sekulære og religiøse Israel, og i mange tilfeller gjør den også gjort det. Norges egen overrabbiner Michael Melchior mestret denne spagaten da han selv var minister i Israel for drøye 20 år siden.

Men Ben Gvir er ingen brobygger. Han er en mann som allerede i tenårene ble radikalisert, og som gjennom sitt voksne liv aldri har kommet på bedre tanker. I dag vil mange peke på det tragiske paradokset det er at Israels sikkerhetsminister truer Israels sikkerhet.

Radikalisert som 14-åring

Ben Gvir vokste opp i en fattigslig forstad utenfor Jerusalem hos foreldre som ikke var utpreget religiøse. Allerede under den første intifadaen på slutten av 1980-tallet skal Ben Gvir ha blitt radikalisert. Som 14-åring ble han rekruttert av den ytterliggående, religiøse og ultranasjonalistiske kahanist-bevegelsen – med det politiske partiet Kach i spissen – som blant mange ekstreme ting mente at israelske arabere var en kreftsvulst, og som ville omdanne staten til et teokrati. Kach-partiet ble allerede i 1988 nektet av Høyesterett å stille til valg i Israel på grunn av sine rasistiske og antidemokratiske verdier, og ble siden listet som en terrororganisasjon. Men kahanistene holdt stand i sine egne små, men sammensveisede miljøer. Blant annet var de høylytte motstandere av fredsprosessen på 1990-tallet.

I 1995, en drøy måned etter at statsminister Yitzhak Rabin hadde signert del to av Oslo-avtalen, gjorde Ben Gvir, som da var 19 år gammel, sin tv-debut. Den unge mannen, som var så ytterliggående at han hadde blitt nektet å utføre verneplikten av Det israelske forsvaret, viste fram panserornamentet som var stjålet fra Rabins bil og proklamerte: «Vi fikk tak i bilen hans og vi får tak i ham også». Tre uker senere ble Rabin skutt og drept på åpen gate av en israelsk høyreekstremist.

Siden den gangen har Itamar Ben Gvir vært en notorisk balansekunstner mellom lovlydig politiker og politisk kriminell. Ifølge ham selv har han vært tiltalt mer enn 50 ganger, i hovedsak for hatefulle ytringer og oppfordringer til vold mot arabere. I 2007 ble han sågar dømt for dette. Han er advokat, en bevilling han ikke fikk lett på grunn av alle tiltalene mot seg, men som han (da han omsider fikk den) har brukt til å forsvare radikale ytre høyre-aktivister i retten. I alle år har han motsatt seg anklager om rasisme, og istedenfor iscenesatt seg som en forsvarer av ytringsfriheten og den jødiske staten. En stat, som ifølge hans overbevisning skal være fri for arabere, innforstått palestinere, og som inkluderer Vestbredden og Gaza.

Har fått en scene

Det er vanskelig å overdrive hvor ekstrem Itamar Ben Gvir er. Han har gjort karriere av å personifisere sorg, sinne, frykt og hat, som unektelig finnes i det israelske samfunnet etter tiår på tiår med krig og konflikt. Men karakteren han spiller er avhengig av en scene. Den finner han ikke i gjennomsekulære Tel Aviv eller i multikulturelle Haifa, men blant religiøse ultranasjonalister. Da han i 2019 ble valgt som partileder i Otzma Yehudit (Jødisk makt) fikk han nok en scene å framføre sitt syke, anti-arabiske budskap fra. Og da Israels statsminister Benyamin Netanyahu så potensialet i et samarbeid med ytterste høyre for å redde eget skinn, og så i 2022 utpekte ham til Israels minister for nasjonal sikkerhet, hadde den kriminelle rasisten Itamar Ben Gvir fått en legitimitet han tidligere bare kunne drømme om.

Kontroversene har ikke latt vente på seg etter at han ble statsråd. Mange husker sikkert det dypt provoserende «besøket» til al-Aqsa-moskeen i Jerusalem i fjor. En visitt som ikke handlet om brobygging med palestinere, men som utelukkende var en forestilling myntet på egne tilhengere, der det enkle budskapet var «dette er vårt». Som politiker har han likevel forsøkt å ta avstand fra noen av de mest ekstreme uttalelsene han tidligere har kommet med – noe som vel de færreste tror på, minst av alle Ben Gvir selv.

7. oktober-massakren og den påfølgende krigen i Gaza har endret Israel radikalt. Nå kjemper Netanyahu-regjeringen for sitt politiske liv etter våpenhvilen som en gang må komme. Statsministeren selv stuper på målingene. Spørsmålet er hva som vil skje med en egenrådig opportunist som Ben Gvir.

Ifølge kilder som Haaretz har snakket med har statsråden for lengst brutt lojaliteten til Netanyahu. Hans mål nå er å styrke sin egen posisjon i de mest krigshissende og ultranasjonalistiske miljøene i Israel – de som ikke engang vil inngå utvekslingsavtaler med Hamas for å hente ut israelske gisler. Men Netanyahu gir ham ikke sparken. Det vil gi inntrykk av en sårbar ledelse, og det har ikke Mr. Security råd til. Derfor lar han sikkerhetsministeren holde på. Noe av det siste forferdelige han har gjort er å ta til orde for en fordrivelse av alle palestinere på Gaza.

Religiøs fred

I urolige tider får ekstremistene makt. De spiller på grunnfølelsene våre og tilbyr enkle svar på kompliserte spørsmål. De er levende versjoner av kaninhullene på internett – de bekrefter oss, og sorterer vekk alt som ikke passer inn i et forenklet verdensbilde tilpasset våre behov. Itamar Ben Gvir har knukket denne koden, som ikke egentlig krever mye intelligens, men derimot en enorm dose kynisme.

Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territoriell konflikt. Men den har religiøse aspekter ved seg, som særlig de siste årene har fått større spillerom. Derfor har Norges overrabbiner og israelsk politiker Michael Melchior i årevis påpkekt at en religiøs fred er en helt nødvendig del av en tostatsløsning. Da trenger man religiøse politikere som kan bygge bro til den sekulære storsamfunnet. Itamar Ben Gvir raserer den broen.

Dana Wanounou

Dana Wanounou er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land. Hun har også vært nyhetsleder og debattleder i avisen. Har du tips om saker, send mail til danawano@vl.no.