Et forsvar for Israel

Media flommer over av overforenklede forutsigbare reaksjonsmønstre etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Til å begynne med fikk Israel verdens medfølelse. Likevel, den grusomme massakren av uskyldige jøder kom raskt i bakgrunnen til fordel for fordømmelse av Israels krigføring.

Et menneskeliv er uendelig verdifullt, uavhengig etnisitet, religion eller politisk ståsted. Lidelse som rammer sivilbefolkningen er grusomt, om den skjer i Israel eller på Gaza. Å stå solidarisk med Israel i deres forsvarskrig mot Hamas, er ikke ensbetydende med likegyldighet overfor sivilbefolkningens lidelser på Gaza. Israel er ikke i krig mot det palestinske folk, men mot Hamas. Mye tyder på at Hamas bruker sivile som skjold - noe også EU har fordømt.

Israels eksistens

I Dagsrevyen 20. desember 2023, forklarer NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg: «Vi må stå med Ukraina i gode og onde dager, fordi det er så avgjørende at de ikke taper denne krigen. Russerne kan avslutte denne krigen i morgen – de kan slutte å angripe naboen. Ukrainerne kan ikke avslutte krigen, for da opphører de å eksistere som selvstendig nasjon.»

Selv om det er flere ulikheter mellom disse krigene, er det interessant at denne forklaringen står uimotsagt i mediene. Folk flest forstår og aksepterer den. Når det gjelder Israels forsvarskrig mot Hamas, er det imidlertid liten forståelse – selv om det handler om deres overlevelse og eksistens som nasjon.

Problemet for sivilbefolkningen på Gaza er ikke Israel, men deres egne korrupte ledere.

Problemet for sivilbefolkningen på Gaza er ikke Israel, men deres egne korrupte ledere. Det mange ikke synes å ta innover seg, er at palestinernes ledere ikke anerkjenner staten Israel. 15. mai 1948 angrep alle de omkringliggende arabiske stater – Libanon, Syria, Irak, Transjordan og Egypt – den unge staten Israel for å ødelegge den. De aksepterte ikke Israels rett til å eksistere. For å redusere landets størrelse, okkuperte Jordan Judea og Samaria (Vestbredden). Egypt okkuperte Gaza.

Er Israel en okkupant?

Etter seksdagerskrigen juni 1967, gjenerobret Israel Vestbredden og Gaza. Fra da av ble Israel sett på som en okkupant, og «okkupasjonen» ble fordømt av FN flere ganger. Uttrykk som «den okkuperte Vestbredden» brukes konsekvent i media og politiske kretser som en historisk sannhet.

Men i utarbeidelsen av FNs delingplan av 1947 var det aldri tale om opprettelsen av en palestinsk stat, men heller en ny arabisk stat i tillegg til Transjordan, Libanon osv. FNs resolusjon 181 var et delingsforslag som ble forkastet av Den Arabiske Liga og fikk derfor ingen bindende betydning. Når ordet okkupasjon konsekvent brukes om Vestbredden, må det være legitimt å spørre: Hvem har Israel okkupert land i fra? Israel okkuperer derfor ikke Vestbredden ettersom de rettslige forutsetningene ikke er til stede.

Når den ene part ikke vil akseptere den andres rett til å eksistere, da er det ikke en konflikt som kan løses.

I kjølvannet av seksdagerskrigen i 1967, samlet de arabiske stater seg om disse tre ordene: Ingen anerkjennelse! Ingen fred! Ingen forhandlinger! Hva dette innebærer i praksis, ser vi et eksempel på da Bill Clinton i 2000 forsøkte å få i stand en ny Camp David-avtale mellom Israel og palestinerne. Israel tilbød palestinerne store deler av Vestbredden og hele Gaza, men Arafat og de palestinske lederne forkastet tilbudet. I stedet satt Arafat igjen som taper. Målet var jo ikke Gaza, men hele landet Israel; «From the river to the sea Palestine shall be free».

Streng grensekontroll nødvendig

I 2005 trakk Israel seg betingelsesløst ut av Gaza, og overlot makten til Den palestinske selvstyremyndighet. I 2007 fordrev Hamas Fatah, og med det selvstyremyndighetene. Hamas fortsatte og intensivere sine angrep mot Israel. Nå hadde de fått kontroll og mulighet til å etablere utskytningsramper og organisere seg med større militær slagkraft.

For å stanse våpensmugling inn til Gaza, stengte Egypt grensene. Mer omtalt og stadig fordømt, er Israels blokade mot Gaza. Den ble etablert av samme grunn, som et middel for å stoppe innførsel av våpen og ammunisjon til Gaza, og for å beskytte det jødiske folk mot Hamas-terrorister. En streng grensekontroll er selvsagt både belastende og ydmykende for sivilbefolkningen på Gaza. Massakren 7. oktober viser imidlertid med all tydelighet at denne har vært nødvendig. Hamas omfattende tunnelsystemer med våpenlager, ammunisjon, mat og medisiner til seg selv, er nå i ferd med å bli eksponert for en hel verden.

Bildet som tegnes passer inn i et narrativ som til en viss grad gir oss «fred» i sinnet

Det er derfor påfallende hvordan Israel, som det eneste demokratiet i Midtøsten, til stadighet blir mistrodd, kritisert og fordømt til fordel for informasjonen fra Hamas. Bildet som tegnes passer inn i et narrativ som til en viss grad gir oss «fred» i sinnet. En slags forklaringsmodell som ville raknet fullstendig om vi tok innover oss de historiske realitetene.

Vi må forstå at dette er ikke en konflikt slik vi vanligvis definerer det – en konflikt mellom to likeverdige parter. Når den ene part ikke vil akseptere den andres rett til å eksistere, da er det ikke en konflikt som kan løses. Hva ville skje hvis de arabiske stater la våpnene ned? Det ville bli fred umiddelbart. Hva ville skje dersom Israel la våpnene ned? De ville bli utslettet som nasjon!

Lettere å fordømme Israel

Med rette er vi alle dypt berørt av lidelsene, ydmykelsene og drap av sivile denne krigen fører med seg. Det synes imidlertid lettere for verden å fordømme Israel, enn å stille krav til terroristorganisasjonen Hamas om å legge sine våpen ned.

Det er krevende å ta innover seg den urett som er begått mot Israel og det jødiske folk gjennom historien. Å erkjenne at vi gang på gang har sviktet dem, og ikke evnet å stå opp for det vi visste var rett, vil være en nærmest utålelig belastning for vår stolthet. Det er hjerteskjærende å ta innover seg konsekvensene, all menneskelig lidelse som kunne vært unngått, dersom Israels grenser ble respektert av de omkringliggende arabiske naboer. Nå har verdenssamfunnet en ny mulighet til å velge en høyere vei, og stå solidarisk med Israel i forsvarskrigen mot terroristorganisasjonen Hamas!