Kolonisering og avkolonisering

Det er vel få som vil avvise at Den norske kirke og norsk teologi – konfrontert med Sannhetskommisjonens rapport – kan ha behov for å tenke nytt om sitt forhold til samer og kvener. Det er ulike syn på hvor radikal en slik nytenkning bør være, men noen temaer peker seg ut som særlig utfordrende. Blant dem er de konfesjonelle teologienes syn på naturen og den lutherske tradisjonens syn på forholdet mellom de levende og de døde.

Politisk og religiøs kolonialisme

Flere av de som – ikke minst i Vårt Lands spalter – har deltatt i debatten om disse spørsmålene har knyttet kritikken av luthersk teologi sammen med teorier om avkolonisering. Samene har i hvert fall siden tidlig 1700-tall vært både politisk og religiøst kolonisert av den dansk-norske øvrigheten, og man kan også hevde at de er blitt påført både politiske og religiøse overgrep i denne sammenhengen.

«Kolonisering» og «avkolonisering» er store begreper, og kan bety svært forskjellige ting. Indianere i Mellom-Amerika på 1500-tallet eller de innfødte i den danske kolonien Trankebar på 1700-tallet ble utvilsomt påført helt andre og atskillig alvorligere politiske og religiøse overgrep enn det som for eksempel var tilfelle med samene under misjonsoffensivene i Vadsø prosti i første halvdel av 1700-tallet.

Ikke desto mindre er det uten tvil dekning for å kalle også den dansk-norske offensiven overfor den samiske befolkingen i Nord-Norge først på 1700-tallet for et koloniseringsprosjekt, ført an av politiske interesser og støttet opp under av prester i nord. Skal man finne en parallell til den koloniseringen som fant sted her, er det nærliggende å sammenligne med koloniseringen som ble påført hele Norge av den danske kongen to århundrer tidligere med reformasjonen. Også der går det an å snakke om om et politisk og kulturelt overgrep fra en dominerende makt, understøttet av en geistlighet som påtvang hele Norge en ny religiøs praksis og en ny tolkning av religion.

Protestantisk teologi som kolliderer særlig hardt med et samisk natursyn finner man trolig mye mer av fra litt ut på 1800-tallet enn i århundrene før

Hva innebærer teologisk avkolonisering?

Hvis vi tenker slik om dansk og dansk-norsk kolonisering i tidlig nytid, hvordan skal vi da tenke videre om «avkolonisering»? Skal vi nøye oss med å avkolonisere de delene av den teologiske tradisjonen som er spesielt vanskelige å forene med sentrale anliggender i samisk spiritualitet (så som forholdet til naturen og forholdet mellom de levende og de døde)? Eller bør vi gå grundigere til verks, og satse på en avkolonisering av hele den lutherske annekteringen av Norge under reformasjonen? En hendelse som i norsk historieskriving i alle år har blitt beklaget som et overgrep mot Norge.

Hvis man går for det siste alternativet, blir neste spørsmål: Hva skal vi i så fall søke tilbake til eller kvitte oss med i et slikt mer radikalt avkoloniseringsprosjekt? Svaret kan ikke være at vi skal søke tilbake til før-reformatorisk katolsk kristendom, for den finnes ikke noe sted lenger. Katolsk kristendom etter Trient-konsilet på 1500-tallet og fram til i dag er noe helt annet enn det var den gangen. Svaret kan vel heller ikke være at vi skal late som om vi kan tre ut av hele den religiøse tradisjonen som i mange ulike varianter har satt sitt preg på norsk religion de siste 500 årene.

Misforståelser

Så langt om historisk-kritiske utfordringer til teorier om avkolonisering som tolkningsramme for nytenking i møte med Sannhetskommisjonens rapport. Et alternativ til å satse på avkoloniseringsteorier er å tenke mer åpent om hvordan utfordringene i rapporten kan møtes. En slik mer åpen tilnærming bør som et første skritt rydde av veien et par misforståelser som har preget deler av debatten så langt. Den første misforståelsen har å gjøre med Luther, og går ut på at norsk religiøs tradisjon etter reformasjonen skal ha vært preget av Luther og hans teologi. Selv om Luther i noen sammenhenger har vært viktig, var Melanchthon fra starten av langt viktigere, og Luthers skrifter var (bortsett fra den lille katekismen og noen av salmene) fram til langt ut på 1800-tallet bare i begrenset grad i omløp.

Det er uten tvil dekning for å kalle også den dansk-norske offensiven overfor den samiske befolkingen i Nord-Norge for et koloniseringsprosjekt

Den andre misforståelsen går ut på at den protestantiske tradisjonen her til lands – for eksempel i et sentralt spørsmål som når det gjelder synet på naturen – har vært omtrent den samme hele tiden. Slik er det ikke. Protestantisk teologi som kolliderer særlig hardt med et samisk natursyn finner man trolig mye mer av fra litt ut på 1800-tallet enn i århundrene før: fra 1600-tallet av og fram til den tyske teologen Schleiermacher (som også ble viktig i Norden) tidlig på 1800-tallet. I denne eldre tradisjonen finnes flere eksempler på at naturen ikke først og fremst var noe man skulle «bruke» og legge under seg. Den ble heller sett på som Guds skaperverk, som det gjaldt å få øynene opp for, utforske og glede seg over uten å ha et instrumentelt forhold til den.

Behov for teologisk nytenkning

Stilt overfor samiske religiøse tradisjoner trenger vi teologisk nytenkning. Et alternativ til nyorientering via teorier om avkolonisering kan være å søke impulser i de kristne tradisjonene, både de protestantiske og de katolske. De er mye rikere og mye mer mangfoldige enn man ofte tror.

Viktige impulser kan også være å finne i det som ofte kalles folkelig religion, altså religiøse praksiser og trosforestillinger som har levd blant folk i lokale tradisjoner uten å få plass i kirkelig lære og kirkelig rituell praksis. Katolsk kristendom har nok ofte vært mer åpen overfor slike impulser enn de protestantiske kirkene har vært.

Tore Johnsen, som har spilt en viktig rolle i debatten om kirken og samisk kristendom i Norge, har i sitt forskningsarbeid gjennomført en rekke dybdeintervjuer for å komme på sporet av samisk kristendom slik den ser ut innen lokale tradisjoner i nord. Dette arbeidet bør følges opp. Forskere ved Universitetet i Agder ga i 2008 ut en interessant bok om «Gud på Sørlandet». Etter Sannhetskommisjonens rapport kan kanskje både kirken og teologene på en litt tilsvarende måte trenge å finne ut mer også om «Gud i nord».