Åste Dokka skriver i sin kommentar i Vårt Land 30.11 at hun synes det er rart at jeg blir forulempet av å ikke bli kritisert. Jeg kan berolige Dokka med at jeg er langt mer forundret enn forulempet. Det forundrer meg at Dokkas ryggmargsrefleks, når hun leser om menn som samles rundt bibelske idealer i en tid som vår, er uro over hvordan dette kan slå negativt ut for henne og kvinner fra lavkirkelige miljøer. Det er forunderlig navlebeskuende.
Svogerforskning
Dokka skriver at hun ikke kritiserer arrangørene av mannskonferansen. For meg kan det nesten virke som om Dokka har glemt hva hun skrev i sitt første innlegg. Kommentatoren skrev da at hun hadde problem med at idealer som respekt, rettskaffenhet, pliktfølelse, ansvar og det å være forsørger og beskytter ble knyttet eksklusivt til det å være mann. Dokka skrev at konferansen har ekskludert halvparten av befolkningen. Det er riktig at Dokka i setningen etterpå forsikrer oss om at hun synes det er i orden å avholde konferanser for kun kvinner og menn, det er da enda godt. Et forbud mot slike konferanser hadde jo vært litt i overkant.
Beskrivelsen er morsom, men etter mitt syn temmelig reduksjonistisk og fordomsfull
Grunnen til at jeg skrev at Dokka er fordomsfull er slett ikke fordi hun peker på fallgruver ved kjønnsspesifikke idealer som Dokka skriver. Dette er fallgruver vi bør være oppmerksomme på. Det fordomsfulle i Dokkas tekst var hennes beskrivelser basert på svogerforskning av miljøet jeg angivelig tilhører. I disse miljøene skal kvinner ifølge Dokka «like barn, baking, tekstiler og emosjonelt arbeid, altså nikke, smile og le av vitser». Beskrivelsen er morsom, men etter mitt syn temmelig reduksjonistisk og fordomsfull.
Svart-hvitt
Som jeg skrev i forrige tekst er karikeringen i Dokkas interesse. På denne måten kan hun fremstille sin meningsmotstander som langt mer trangsynt enn han er i virkeligheten. I så måte vil jeg si at Dokka er temmelig forutsigbar. I hennes siste kommentar anvender hun den samme strategien. Det er om å gjøre kontrastene så store som mulig, for det vil tjene Dokkas svart/hvitt, enten eller argumentasjon.
Dokka er nå mer urolig for meg enn før. Grunnen er at det kan se ut til at jeg mener at NTs kjønnsspesifikke idealer fortsatt gjelder. For meg ser det ut til at Dokka trives best på polene. Det virker som om nyansene, det komplekse og sammensatte er viktigst når det tjener Dokkas resonnementer. Jeg har tro på at det finnes en landingsplass mellom Dokkas datostempling av Paulus kjønnsspesifikke forordninger som grundig utdaterte på den ene siden, og hennes lesning av tekstene som innebærer konfiskering av smykker, avklippede fletter og masseoppsigelser i skoleverket.