Dokkas kritikk, bekymring, fordommer og retorikk

Åste Dokka skriver i sin kommentar i Vårt Land 30.11 at hun synes det er rart at jeg blir forulempet av å ikke bli kritisert. Jeg kan berolige Dokka med at jeg er langt mer forundret enn forulempet. Det forundrer meg at Dokkas ryggmargsrefleks, når hun leser om menn som samles rundt bibelske idealer i en tid som vår, er uro over hvordan dette kan slå negativt ut for henne og kvinner fra lavkirkelige miljøer. Det er forunderlig navlebeskuende.

Svogerforskning

Dokka skriver at hun ikke kritiserer arrangørene av mannskonferansen. For meg kan det nesten virke som om Dokka har glemt hva hun skrev i sitt første innlegg. Kommentatoren skrev da at hun hadde problem med at idealer som respekt, rettskaffenhet, pliktfølelse, ansvar og det å være forsørger og beskytter ble knyttet eksklusivt til det å være mann. Dokka skrev at konferansen har ekskludert halvparten av befolkningen. Det er riktig at Dokka i setningen etterpå forsikrer oss om at hun synes det er i orden å avholde konferanser for kun kvinner og menn, det er da enda godt. Et forbud mot slike konferanser hadde jo vært litt i overkant.