Kristen strategi har forandret både mennesker og samfunnet

Politiske strateger vil vinne velgere. Militærstrateger legger planer for å vinne i krig. For næringslivsstrateger handler det om markedsandeler. Dette har mange skrevet om, men knapt noen har undersøkt kristen strategi.

I boka Kristne strateger (2023) argumenterer jeg og et tjuetalls andre forskere for at kristen strategi skiller seg ut og fortjener oppmerksomhet. God strategi vises på resultatene. Vi undersøker hva et trettitalls strateger fra Hans Nielsen Hauge til Rosemarie Køhn oppnådde. Kort sagt skapte de stor forandring for den enkelte, i kristne miljøer og langt ut over dem.

Skole, sykepleie og vekkelse

Strategiene satte dype spor, selv i vårt sekulariserte samfunn. Én grunn er at kristne strateger har hatt et påfallende bredt strategifelt.

Diakoni og sosialt arbeid var ett av dem. Cathinka Guldberg startet landets første sykepleieutdanning i 1868. Her møtte elevene moderne medisin og sykepleie. De ble også opplært i å snakke med pasientene om tro. Hele mennesket trengte omsorg, mente Guldberg. Slik tenkte også misjonsstrategene og la planer for kombinert helsehjelp og forkynnelse.

Skolen var et annet strategifelt, og nye skoleslag kom til. Der kunne kristendom kombineres med jordbruks- og handelsfag, eller med andre fag. Ikke minst fikk Ole Hallesbys skolestrategi (1912) store konsekvenser for indremisjonen og norsk skolehistorie. Skoledrift fulgte også ytremisjonen.

Hans Nielsen Hauge ruver som den første blant mange vekkelsstrateger. Omkring 1800 ville han få hele befolkningen bort fra slapp og uforpliktende tro. Hundre år senere arbeidet metodistpastoren Thomas Ball Barratt for vekkelse på andre måter. Nå gjaldt det å ta Den hellige ånd mer på alvor. Pinsebevegelsen kom til landet.

Bønn inngår ikke i sekulær strategi. Derimot så de kristne strategene bønn som en stor ressurs og spurte Gud i stort og smått

Bibelen som et strategidokument

Målet for kristen strategi er knyttet til tro og frelse. Troslivet til den enkelte skulle modnes, og det gjaldt å få med seg nye. Dessuten trengte folk frelse fra fattigdom og nød. Derfor hadde mange av strategene mål for både tid og evighet.

Strategene brukte Bibelen som et strategidokument og overførte bibelske tanker til situasjoner de sto i selv. Samtidig bygde de på tradisjonell lære. Eller de forsøkte å justere den, slik Kristian Schjelderup gjorde med spørsmålet om fortapelse.

Misjonsbefalingen i Matteusevangeliet har vært særlig viktig. Et mer ukjent vers i samme skrift minner om hvordan strategene opptrådte. De fulgte Jesu formaning til disiplene om å være kloke som slanger og troskyldige som duer. Da utviklet de en form for praktisk klokskap i kombinasjon med en tillitsfull, nesten naiv, holdning til utfordringer. Hindringer skremte ikke, men krevde en god plan.

Noen metoder var uaktuelle, som manipulasjon og tvang. Slikt og mye annet brøt med kristne verdier. Strategene i boka var ikke feilfrie, men levde for det meste som de lærte.

Bønn inngår ikke i sekulær strategi. Derimot så de kristne strategene bønn som en stor ressurs og spurte Gud i stort og smått. Det er vanskelig å måle effekten av bønn, men bønn gjør utvilsomt noe med den som ber. Kvekeren Asbjørn Kloster ba Gud om veiledning før han begynte å organisere avholdsarbeidet i 1859. Uten startkapital grunnla sykepleier og misjonsforbunder Annie Skau sykehuset Håpets Havn i Hongkog i 1955. En visjon gjennom bønn var nok.

Kall som fellesnevner

Flere vi skriver om, satt i stillinger som gjorde det naturlig å arbeide strategisk. De politiske strategene brukte Stortinget, prestene brukte kirkelige organer. Som biskop i Oslo hadde Eivind Berggrav for eksempel et godt utgangspunkt for å planlegge kristen motstand mot naziregimet under okkupasjonen.

Aril Edvardsen var meieribetjent i ei sørlandsbygd. Han lå dårlig an til å bli en av 1900-tallets store misjons- og mediestrateger. Kallet kompenserte for ham og andre som manglet formelle posisjoner.

De brydde seg sjeldent om strategiteori eller kritikk. Det var Gud de skulle stå til ansvar for

Nettopp kall er en fellesnevner, og det kom på ulikt vis. Hans Nielsen Hauge hørte en stemme fra oven. Andre fikk kall i møte med lidelse og urettferdighet. For Magnus B. Landstad og Mathias M. Lindeman ble dårlig kirkesang kombinert med offisielle forespørsler et kall til å fornye salmer og melodier.

Strategene fikk trygghet og energi av kallet og troen på å ha guddommelige krefter i ryggen. De brydde seg sjeldent om strategiteori eller kritikk. Det var Gud de skulle stå til ansvar for. Flere risikerte livet. Misjons- og diakonistrategen Bodil Biørn gjorde det under folkemordet i Armenia i 1915.

Har endret liv og samfunn

Så hører det med at kristne strateger og strateger på sekulære felt har mye felles. Kristne har heller ikke monopol på tro og ideelle mål. Alt strategiarbeid handler om verdier. Verdier som regnes som gudgitte, fikk likevel en egen tyngde.

Drevet av tro, bibel og kall har kristne strateger forandret mange menneskers liv, men også kultur- og samfunnslivet