«Nye tider gir andre kirkevaner», skrev kirkerådets direktør Ingrid Vad Nilsen i Vårt Land 5. april i år. Ofte betegnes dette som hverdagskirkas aktiviteter.
I hverdagskirkas «undervisningsrom» foregår blant annet babysang, etter skoletid-klubb og konfirmantundervisning. Her har kateket og menighetspedagog en sentral rolle. I løpet av uka møter disse ansatte ofte et større antall mennesker enn de som går på gudstjeneste søndag formiddag. Likevel står de undervisningsansatte ofte alene med alt rigget til disse samlingene. De må flytte stoler, kjøpe mat, undervise, ta seg av tilrettelegging og sosiale utfordringene og rydde opp til slutt.
Det er på høy tid å belyse belastningen som særlig undervisningsansatte opplever i arbeidet
Å stå alene
I tillegg har de undervisningsansatte ansvar for barnas ve og vel under arrangementet. Totalbelastningen dette fører med seg kommer tydelig til uttrykk i forskningsrapporten «I det lange løp» som Livsløpsutvalget i Kirkelig undervisningsforbund la fram i juni i år.
Rapporten bygger på en undersøkelse av hva som bidrar til at undervisningstjenesten i Den norske kirke kan være en livslang tjeneste, og er gjennomført blant undervisningsansatte over 50 år. Studien viser at kirkelig undervisningsansatte motiveres av og trives med sine kjerneoppgaver blant barn og unge, men at belastningen ved å stå alene som ansatte om både det innholdsmessige og de praktiske oppgavene er slitende over tid. Dette forsterkes når vi sammenligner med en gudstjeneste, der kirketjener, organist, klokker og liturg alle har sine oppgaver.
KIFO-rapporten «Andrekarriereprester i Den norske kirke» (2023) peker i samme retning. Rapporten bygger på intervju med personer som i voksen alder har blitt prester. En stor andel av disse kommer fra stillinger innen kirkelig undervisning. En av respondentene sa: «Jeg pleier å svare ‘det er mindre jobb og enklere oppgaver [å være prest] og som prest er man mye mer verdsatt’».
Om det erfares slik av flere er det et varsko om at kirka må ta på alvor den belastningen ansatte innen kirkelig undervisning erfarer, og legge til rette for at det gis tilstrekkelig ressurser slik at alle stillingene blir bærekraftige over tid. Dette er ikke den undervisningsansattes ansvar alene, men i første rekke et ledelsesansvar.
Urovekkende stor turnover
Når turnoveren blant kateketer og menighetspedagoger er urovekkende stor, er det grunn til å spørre om det til dels skyldes at mange undervisningsansatte står alene med en lang rekke oppgaver rundt hvert tiltak. I tillegg er deres tjeneste lite synlig og dermed ofte lite verdsatt i form av ressurser.
Vi ønsker å peke på at kirkas «undervisningsrom» må løftes og anerkjennes på lik linje med gudstjenesten. Gjennom hverdagskirkas aktiviteter får barn, unge og familier et møte med kristen tro, og for mange er familieklubben eller babysangen «menigheten». Nå er det ikke slik at vi ønsker å sette hverdagskirkas aktiviteter opp mot annet kirkelig arbeid, men vi mener det er på høy tid å belyse belastningen som særlig undervisningsansatte opplever i arbeidet.
Omprioritere ressurser
For å rekruttere og beholde ansatte innenfor kirkelig undervisning må kirkas «undervisningsrom» anerkjennes og tilgodeses med tilstrekkelig ressurser slik at det er mulig å stå i en livslang tjeneste. Da må ressursene først og fremst omprioriteres. Det kan hende at det er riktig, som Ingrid Vad Nilsen påpeker, at nye tider gir nye kirkevaner. Da må kirkas ledelse, på alle nivå, ta konsekvensen av dette. Vi har ikke råd til å miste ansatte i kirkelig tjeneste, fordi stillingene ikke er bærekraftige over år.