Hvert år i mars offentliggjøres den nasjonale statistikken for Den norske kirke. Den viser «kirkelige tjenester» og «kirkelige brukere», som SSB kaller det. Statistikken for tjenester viser blant annet tall på gudstjenester, konserter, lederkurs, kor og samlinger på institusjoner. De kirkelige brukerne er antall deltakere på ulike aktiviteter.
De foregående årene med pandemi har lagt sterke begrensninger på aktivitetsnivået. Aktiviteter og samlinger ble avlyst eller gjennomført med antallsbegrensninger for å unngå smitte. Dette gjaldt også i de seks første ukene i fjor. I år blir ventelig det første hele kalenderåret uten smitteverntiltak.
Det er grunn til å være glad for at aktivitetsnivået nå nærmer seg slik det var før pandemien, tatt i betraktninger de begrensninger på arrangement og deltakere som har vært de siste årene. Antall gudstjenester mangler 6 % på å være like mange som i 2019. Det mangler 1850 konserter for å være like mange som før pandemien. Men det kommer færre deltakere enn før pandemien.
Nedgang på mange felt
Norske kulturhus melder samme nedgang: Antall arrangementer nærmer seg 2019-tall, men det er en markant nedgang i antall deltakere. Norske konsertarrangører fortalte om flere lave billettsalg i fjor, blant annet til flere julekonserter. Antall kinobesøk er halvert sammenlignet med før pandemien. Norges idrettsforbund melder at hvert fjerde barn forlot den organiserte idretten under pandemien. Den organiserte frivilligheten forteller også om lavere oppslutning: Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner rapporterer om slitne ildsjeler, og at antallet aktive og engasjerte medlemmer har gått betydelig ned.
I samtaler med bispedømmene ser vi tendenser til at bruken av kirken endrer seg. Der søndagen tidligere var en selvsagt kirkedag, tas nå flere av ukens dager i bruk. Og på nye måter
Kirken er ikke ulikt samfunnet ellers
Disse tallene illustrerer at kirken ikke er så ulik andre deler av sivilsamfunnet. Det er grunn til å tro at nordmenn har fått nye vaner. Det kan handle om endrede vaner i ferier og helger, digital underholdning hjemme eller at hverdagen ble mindre hektisk med mindre program. For noen kan det rett og slett være at de ikke kjenner «behovet» for å delta på et arrangement. I samtaler med bispedømmene ser vi tendenser til at bruken av kirken endrer seg. Der søndagen tidligere var en selvsagt kirkedag, tas nå flere av ukens dager i bruk. Og på nye måter. Det er økning i familiemiddager, formiddagstreff og babysang. Det meldes om nedgang i deltakere på julegudstjeneste, men at flere er innom kirken totalt sett i førjulstiden. Dette er en spennende utvikling, og noe vi må utforske mer.
Det er grunn til å tro at nordmenn har fått nye vaner. Det kan handle om endrede vaner i ferier og helger, digital underholdning hjemme eller at hverdagen ble mindre hektisk med mindre program
Tallene viser ikke alt
Samtidig gir ikke SSBs deltakertall hele bildet. I 2022 var det en solid økning i sosiale og diakonale tilbud – og antall sjelesorgsamtaler ligger mye høyere enn før pandemien. I tillegg utforskes stadig nye måter å være kirke på: Demenskor, strikkekafe, digitalprest og tilstedeværelse på kjøpesenter. Statistikk gir viktig innsikt om hvordan det står til med kirken. Vi følger med på tallene og stiller stadig spørsmålet «hva vil du jeg skal gjøre for deg», slik som både kongen og Kristus har bedt oss om å gjøre.
Det er tydelig at det som tidligere har fått folk til kirken, ikke lenger svarer like godt på ulike familiers og enkeltmenneskers behov
Samtidig utfordres vi. Som kirke, som fellesskap, som fagpersoner. Det er tydelig at det som tidligere har fått folk til kirken, ikke lenger svarer like godt på ulike familiers og enkeltmenneskers behov. Det er vanskelig for en kirke som fortsatt skal feire helligdagen. På samme tid er det også en mulighet i å bety mer for flere – og på nye måter. Derfor skal vi ikke være motløse, men bidra med det bare vi kan: fellesskap med håp, kultur med mening, samtaler til trøst og ord til ettertanke. Og fordi oppdraget vårt som kirke er å samle folk, må vi se etter hva folk i vår tid trenger fra kirken.