Under overskriften «Når bombene stilner» (09.11.23), forteller Bjørn Kristoffer Bore at folk har spurt ham hvor avisen «står» i konflikten. At han, dersom han må velge et ståsted, vil gjøre biskop Munib Younans ord til sine, som ber oss om ikke å være pro-Palestina eller pro-Israel (VL 03.11.23). «Jeg ber deg … om å være for sannhet, for liv, for rettferdighet, for frihet, for fred og for forsoning», skriver Munib, og disse ordene trekker Bore frem, også som sine. Dette er gode ord, så hva er da problemet?
Jeg stusser over at artikkelen ikke synes å ha et videre perspektiv enn de mørke ukene etter 7. oktober. Det er påfallende at Bore løfter opp denne samtalen uten å nevne «okkupasjon» og «blokade». Han er kritisk til Israel, og langt mer kritisk til Hamas, som han kaller en «dødsmaskin». Men er det ikke godt nok dokumentert at maktforholdet mellom de to «sidene» er og har alltid vært asymmetrisk, i palestinernes disfavør?
Unødig enøyd
Det er lenge siden «okkupasjon» og «blokade» var tabuord i Vårt Land. Derfor virker det unødig enøyd når sjefredaktøren, på sitt spørsmål om fremtiden til Hamas, kanskje utilsiktet, men de facto, velger et israelsk fotfeste.
Et mer balansert fotfeste, ville vært å knytte seg også til biskop Munibs virkelighetsbeskrivelse. Den avgåtte palestinske biskopen har i en mannsalder identifisert seg med sitt folks nakba, og den smerte all okkupasjon og blokade har påført palestinere. Det er ikke å være «pro-Palestina», og heller ikke være heiagjeng til korrupte eller militante palestinske ledere, å minne om at okkupasjonen rammer vanlige mennesker.
Det er lenge siden «okkupasjon» og «blokade» var tabuord i Vårt Land
Det er heller ikke venstreorienterte aktivister som karakteriserer dagens israelske regime som apartheid, det er B’tselem, Amnesty og Human Rights Watch. Noe blir hult, når Bore gjør biskopens fineste ord til sine, men utelater det erfaringsgrunnlaget han har levd med i et helt liv.
Likeverdet må gjelde
Hamas kan ikke fritas for ansvaret for terroren 7. oktober. Det betyr ikke at vi kan hoppe over det som må være én åpenbar tilnærming til voldelig islamisme, nemlig å utfordre den makten som opprettholder en institusjonalisert urett.
Jeg har møtt mange mennesker i denne delen av Midtøsten, som journalist, forfatter, prest og turleder, og tror det eneste virksomme botemiddel mot mer vold, må være at likeverdet faktisk får gjelde. Ikke bare litt, men helt og fullt for alle. Et liv må være et liv, uansett side av de perforerte grensene. Noe så åpenbart og likevel så grensesprengende nytt som å erfare praktisert likeverd, er en kanskje naiv, men uprøvd måte å imøtegå vold på, fordi det utfordrer hat og fremmer håp.