Kristendemokrater ser bare statens makt

I forbindelse med den nylige lanseringen av antologien «Kristendemokrati» stilte redaktøren for boken, Eilev Hegstad, spørsmålet: svekker den norske velferdsstaten fellesskapene våre? Jeg ble invitert til å gi mitt svar på dette spørsmålet.

Sterke fellesskap er en grunnleggende del av den norske sosialistiske tradisjonen. Jeg vil faktisk si det er en forutsetning, og derfor er en av våre viktigste oppgaver å styrke fellesskapene gjennom politikk.

Så er det interessant å stille spørsmålet – hvor er de fellesskapene? Og da er mitt utgangspunkt at folk, voksne, eldre og barn, finner og trenger fellesskap mange steder. I familien, i barnehage og skole, på jobben, i kulturen, idretten og øvrig frivillighet. Disse fellesskapene er med på å gi oss som mennesker, enten vi er barn eller voksen, trygghet og rom for å utvikle og forme oss som individer. Og de er også med på å lære oss å være individer sammen, ta hensyn, samarbeide og bidra, utøve empati og ha en positiv avhengighet til hverandre.

Fellesskap og makt

Etter mitt syn er det ikke mulig å diskutere fellesskap uten å diskutere makt, et perspektiv som ofte er relativt fraværende i kristendemokratiets analyse. Sterke fellesskap kan ikke bygges der det er hierarkier med maktutøvelse, hvor noen dominerer andre. Den type makt og hierarkier finnes mange steder. Og der kristendemokrater og andre på den ideologiske høyresida har lett for å se statens makt, er en gjerne blind for annen maktutøvelse.

Et eksempel på skjevhet i makt er i det klassiske forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Historisk har det vært avgjørende at arbeiderbevegelsen har danna et sterkt fellesskap og organisert seg, for å jevne ut maktforskjellene og fått kjempa fram bedre lønn og rettigheter. Det igjen illustrerer et bredere poeng: En grunnleggende økonomisk trygghet og en velferdsstat frigjør folk – i relasjon til arbeidsgiver og i relasjon til familie. For også i familier kan det være negativ avhengighet og skjeve maktforhold.

I dette perspektivet er velferdsstaten frigjørende. Fordi den jevner ut økonomiske og sosiale forskjeller mellom folk, som igjen er en forutsetning for sterke fellesskap.

Det er ikke grunnlag for å si at utbyggingen av velferdsstaten har svekket Norges sivilsamfunn og kultur for frivillighet, snarere tvert imot

Kvinnens arbeid i familien

Utbyggingen av velferdsstaten de siste tiårene har vært et av de største frihetsprosjektene i Norge gjennom all tid, spesielt for kvinner. Der kristendemokrater gjerne snakker om familien og familiers behov, er jo realiteten i stor grad at det dreier seg om omsorgsoppgaver som utføres i mer eller mindre usynlig grad av kvinnen. I særdeleshet gjelder dette omsorgen for barn og eldre foreldre. Dette er jo fortsatt tilfellet i dag.

På mange områder tilbringer foreldre mer tid med barna våre nå enn før. Og det er også mor som tar seg mest av barna, og av foreldre når de blir eldre. Det er et stort usynliggjort pårørendearbeid som ikke gjøres av fellesskapet – staten – men av familie, igjen gjerne kvinnen, når et familiemedlem blir sykt. Eksempelvis ser vi en utvikling i eldreomsorgen der sykehjem legges ned og erstattes av hjemmebasert omsorg, en utvikling som også innebærer større omsorgsbyrde, ofte på den kvinnelige pårørende. Det må vi anerkjenne, både fordi det er et betydelig arbeid som gjøres, og fordi det slår ut i andre deler av samfunnet, i sykefraværsstatistikken og i deltidsstatistikken. Det påvirker også likestillingen ellers i samfunnet, i tillegg til kvinners liv og muligheter.

Betyr dette at det ikke er slik at familier selv skal kunne velge løsninger som passer for dem? Nei. Eksempelvis møtes SV og KrF i at økt barnetrygd er grunnleggende positivt, fordi det gir økonomisk trygghet og frihet til familiene, og jevner ut forskjeller. Men dersom en mener alvor med at familier skal kunne velge løsninger som passer for dem, må de løsningene finnes og være tilgjengelig for alle, uavhengig av geografi og klasse. Som et godt og rimelig barnehagetilbud. Et tilbud som igjen gir fellesskap for barn.

Kritikk av kapitalismen

Også sivilsamfunnet og frivilligheten står for gode og viktige felleskap som står sterkt i Norge i dag, og som staten støtter opp under. Det er ikke grunnlag for å si at utbyggingen av velferdsstaten har svekket Norges sivilsamfunn og kultur for frivillighet, snarere tvert imot.

Der undervurderer kanskje kristendemokrater andre trusler mot fellesskapene, når en kun ser statens makt. Hvor er kritikken av kapitalismen og markedstenkninga? Er det ikke nettopp markedstenkninga som gjør individet først og fremst til en konsument som truer fellesskapene? Er det ikke eksempelvis nettopp de store pengenes inntog i idrett og kultur som svekker disse viktige fellesskapsarenaene, på tvers av klasse kjønn og etnisitet? Er det ikke nettopp kapitalismens iboende krav om stadig mer privat velstandsvekst som er til hinder for en sekstimersdag, der vi har rom for mer tid til fellesskap og familie? Her kan og bør vi på venstresida som sosialister og kristendemokrater møtes.

I Norge har vi sterke fellesskap

Et forsvar for velferdsstaten må imidlertid aldri bli selvgodt på velferdsstatens vegne. Enkeltpersoner kan ha ydmykende møter med velferdsstaten, for eksempel i møte med Nav. Andre igjen kan oppleve at velferden krever en konformitet som gir ufrihet. Der skiller ofte sosialismen lag med sosialdemokratiet, fordi vi også ser statens makt, og mange eldre sosialister har hatt negative møter med en stat som overvåker og utøver negativ makt. Kanskje nettopp derfor støtter SV opp under et bredere tilbud av ideelle krefter og et sterkt sivilsamfunn, gjerne som et alternativ eller supplement til det offentlige.

Så, svekker velferdsstaten fellesskapene våre? Nei, og jeg mener Norge er et eksempel på hvordan velferdsstaten nettopp gir sterke fellesskap, statlige og ikke-statlige, i kombinasjon med frihet for enkeltmennesket.