– Kristendemokratiet gjenreiste Europa etter krigen

Den nye boken er siste tilskudd til de politiske familiebiografiene til Universitetsforlaget. Først ut var Lars Fr. Svendsen med Liberalisme, en antologi som presenterte de viktigste tenkerne og tekstene innenfor liberalismen. Deretter kom Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse med Konservatisme, som fulgte samme mal.

Nå er det Kristendemokrati som presenteres i antologiens form.

– Røe Isaksen har kalt den konservative politikeren for «vaktmesteren». Jeg vil si at kristendemokraten er «orkesterlederen». Fordi kristendemokratiet i stor grad har handlet om å få alle deltakere i samfunnet til å spille best mulig sammen, i harmoni, sier Eilev Hegstad, redaktør for boken og stipendiat i statsvitenskap ved OsloMet.

Familiehistorie

Her i Norge er det først og fremst Kristelig Folkeparti (KrF) som har satt kristendemokratiet på kartet, som en egen politisk retning. I andre land i Europa, har begrepet hatt en langt mer prominent plass på det politiske kartet. Som i Tyskland, der Christlich Demokratische Union (CDU) har vært en sentral aktør etter 2. verdenskrig, med skikkelser som Konrad Adenauer, Helmut Kohl og Angela Merkel i spissen.

I den nye antologien tegner Eilev Hegstad opp den mangfoldige familiebiografien. Han drøfter bestanddelene i det politiske tankegodset, hvilken rolle de ulike kristendemokratiske partiene har spilt gjennom tiårene, hvilke ideer de står sammen om – og hvor de skiller lag.

---

Kristendemokrati

• Ny antologi redigert av Eilev Hegstad (Universitetsforlaget, 2023)
• Med tekster av blant andre Jacques Maritain, Konrad Adenauer, Eivind Berggrav, Robert Schuman, Edith Stein, Rowan William.
• Eilev Hegstad er statsviter, og arbeider som stipendiat ved OsloMet. Han har bakgrunn fra Civita, og var i 2011–2013 nestleder i KrFU.
• Bokprosjektet er finansiert med støtte fra blant annet Civita, Konrad Adenauer Stiftung og KrF.

---

Hoveddelen av boken er tekster av skikkelser som på ulike måter har satt preg på bevegelsen. Noen er forventede, som Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer, eller Europaparlamentets president Robert Schuman. Begge bidro avgjørende til gjenoppbyggingen og foreningen av Europa etter 2. verdenskrig.

Her er også nordiske «høvdinger» som Jakob Aano, en norsk KrF-representant som markerte seg på 1970- og 1980-tallet, eller Lewi Pethrus, en svenske pinseleder som var med å grunnla Kristdemokraterna (KD).

Men boken inneholder også navn som det ikke er like åpenbart å kalle kristendemokrater. Her er mystikeren Edith Stein, filosofen Jacques Maritain, og teologen Rowan Williams, tidligere erkebiskop av Canterbury.

– Målet har vært å finne tekster som gir et historisk riss, samt viser ulike ideer og problemstillinger som har vært viktig innen kristendemokratisk ideologi. De fleste skulle være sikre kort, men det er også med personer som vi normalt sett ikke setter inn i denne rammen, men som likevel kan sies å passe inn i selskapet, sier Hegstad, og viser til Williams som eksempel.

Jeg vil si at kristendemokraten er «orkesterlederen»

—  Eilev Hegstad

Teksten av Williams handler om mennesket som et relasjonelt vesen, og Hegstad sier teologen må forstås som en personalist, som det heter i den politiske filosofien.

– Man kan lett tenke at kristendemokratiet kun er en politisk ideologi som kommer til uttrykk hos politikere. Men det er mange andre som vaker i bakgrunnen av dette idé-fellesskapet, sier Hegstad.

Pavens tekst sentral

Og antologien åpner med en pave. Nærmere bestemt Leo XIII og teksten Rerum novarum fra 1891. Teksten er en encyklika, altså et pavelig rundskriv, og har undertittelen Kapitalens og arbeidets rettigheter og forpliktelser. Dette er en tekst som danner grunnlaget for den katolske sosiallæren. Den var blant annet preget av sosialpolitiske tanker som oppsto i Preussen på siste halvdel av 1800-tallet. Og i ettertid har den fått status som et Magna Carta for kristendemokratiet, skriver Hegstad i forordet.

– Pave Leo var jo ikke for demokratiet som sådan. Men denne teksten har vært utgangspunkt for mye senere refleksjon, sier han.

Ikke minst har den lagt grunnlaget for et maktfordelingsprinsipp som de kristendemokratiske partiene har betont: Subsidiaritetsprinsippet. Det innebærer at beslutningene skal fattes på lavest hensiktsmessige nivå, nær den det gjelder. I dag ligger prinsippet blant annet til grunn for organiseringen av EU. Røttene finnes i Rerum novarum, mens begrepet myntes førti år senere av pave Pius XI i encyklikaen Quadragesimo anno, hvor Pius argumenterer for at det trengs et sterkere samarbeid på tvers av nasjonalstatenes grenser.

– Pavene har jo ikke vært politikere selv, men de har påvirket mange katolske politikere. Når det er sagt: Det er ikke slik at det går en rett linje fra encyklikaene til praktisk politikk. Tekstene vitner snarere om en vekselvirkning, i det de plukker opp ideer som diskuteres i samtiden, og som finnes blant de troende, sier Hegstad.

Reaksjon på sekularisering

Oppveksten til kristendemokratiet skjer innenfor den liberale katolisismen, skriver Hegstad i forordet. På slutten av 1800-tallet styrker nasjonalstatene seg, og utfordrer kirkens makt, særlig over utdanningssystemet.

I møte med antiklerikalismen, bevegelsen som gikk imot presteskapets innvirkning på offentlig liv, søker nye partier som Zentrum og Partito Populare Italiano å kombinere lojalitet til den katolske kirke med aksept for nye liberale politiske strukturer.

Pavene har jo ikke vært politikere selv, men de har påvirket mange katolske politikere

—  Eilev Hegstad

Lignende prosesser sees i det protestantiske Skandinavia:

– Kristendemokratiet kommer på mange måter som en reaksjon på sekulariseringen av staten og religionsfiendtlighet. Dette fantes også i Norge, og på den tiden da KrF dukket opp (partiet ble grunnlagt i 1933, red.anm.) oppsto flere kristne partidannelser. De kan knyttes til en opplevelse av at kristne verdier ble borte i samfunnet.

– Lyktes partiene med å bli mer enn noen som var redde for samfunnsutviklingen?

– I flere land, som i Tyskland og Italia, kom kristendemokratene i regjering i tiden etter 2. verdenskrig. Her var de med på å drive samfunnsutviklingen. Kristendemokratiet var også viktig for grunnleggelsen av EU, og slik med på å forme det europeiske samfunnet, sier Hegstad, og legger til:

– Det har nok variert litt internt i partiene hvor pessimistisk eller optimistisk man har sett på samtiden. Dette kan kanskje knyttes til synet på forholdet mellom kristendom og politikk: Har politikken vært dominert av en visjon om sosial markedsøkonomi, om å virkeliggjøre prinsipper som personalisme, solidaritet og subsidiaritet? Eller forstår man seg mer som et parti som skal ta vare på noen særlige kristne interesser?

Mindre skepsis i KrF

Spenningen har vært synlig i KrF. Hegstad, som selv var nestleder i Kristelig Folkepartis ungdom for om lag ti år siden, sier det å henvise til kristendemokratiske prinsipper i taler og innlegg, ble en måte å signalisere noe om hvor man sto internt i partiet – om man ble regnet som konservativ eller liberal.

I dag tror han at dette har forandret seg, og viser til at Olaug Bollestad stadig omtaler KrF som et «kristendemokratisk sentrumsparti». Hegstad mener politiker og teolog Erik Lunde, som også er representert i antologien, har vært en avgjørende brobygger.

Det har nok variert litt internt i partiene hvor pessimistisk eller optimistisk man har sett på samtiden

—  Eilev Hegstad

Det ideologiske arbeidet som har vært gjort, i et forsøk på å oversette «kristne verdier» til et knippe politiske prinsipper, har bidratt til at kristendemokratene ofte kommer ut på et annet sted enn mange andre politikere som betoner «kristen kulturarv», tror Hegstad:

– Et eksempel er innvandringsdebatten, der solidaritetsprinsippet tilsier at man skal ha en raus innvandringspolitikk. Når det er sagt, har KDU i Sverige valgt en hardere linje i innvandringsspørsmålet enn hva KrF har. Og dette viser at det ikke alltid er opplagt hvordan abstrakte verdier skal appliseres på praktisk politikk.

Hegstad understreker også at mye av tankegodset ikke bare hører til i KrF, men er intellektuelt felleseie:

– Det har særlig hatt nedslag i Høyre og Minerva-kretsen. Mens en del av tenkingen rundt bærekraft i dag målbæres av MDG, som har hatt en viss velgerovergang fra KrF.

Krigserfaring

I arbeidet med boken, har Hegstad blitt slått av alvoret i tekstene. Mange av dem er skrevet som reaksjon på totalitære ideologier og krig, og gir mening i et samfunn som er sønderrevet:

– På en helt annen måte enn i dagens politiske diskurs, var det presserende å finne nye svar på hvordan samfunnet skulle organiseres, sier han.

Men der Konrad Adenauers valgkampmotto var «ingen eksperimenter», vitner en tekst av Rafael Caldera om en helt annen type kristendemokrati, mener redaktøren.

Caldera var president i Venezuela i to perioder, tidlig på 1970-tallet og på 1990-tallet.

– Her var samfunnsforholdene annerledes, og fattigdommen er stor. Hos Caldera blir derfor kristendemokratiet noe revolusjonært, ettersom disse ideene ikke allerede er en naturlig del av det venezuelanske samfunnet.

Historien er med på å gjøre kristendemokratiet til noe eget, mener Hegstad, og synes det blir for enkelt å regne kristendemokratiet kun som en variant av konservatismen:

– Det er nok flere av forfatterne som kan høre til i begge leirer. Adenauer er for eksempel også med i Konservatisme-antologien. Men man mister noe hvis man slår sammen de to. Det er spesielt synlig i land hvor de konservative og kristendemokratene er organisert i ulike partier, som i Norge. Men det handler også om hvordan disse partiene begynte, og at de i mange land tok over makten etter 2. verdenskrig, da de konservative partiene hadde mistet legitimitet på grunn av måten de hadde opptrådt på under krigen, avslutter Hegstad.

---

Fransk vugge

• Begrepet démocratie chrétienne ble først brukt av biskop Lamourette av Lyon i en tale til den lovgivende forsamlingen to år etter den franske revolusjon, i 1791.
• I 1830 oppsto L’Avenir, som kan betegnes som det første kristendemokratiske tidsskriftet.
• Her argumenterte man for å skille kirke og stat, for allmenn stemmerett, pressefrihet og organisasjonsfrihet.
• En av grunnleggerne var Félicité de Lammenais (1782 – 1854). Han var prest, og mente katolisisme og demokrati ikke sto i opposisjon til hverandre.
• Tenkningen ble fordømt av paven i encyklikaen Singulari Nos (1834), men ideene til Lammenais og co. ble virkningsfulle i det 20. århundre

Kilde: Kristendemokrati av Eilev Hegstad (red.)

---