Hamas-massakren 7. oktober var grusom. Det finnes ingen moralsk legitimering for terrorhandlingen. Det er nødvendig å vise innlevelse overfor ofrene og Israels behov for forsvar og motreaksjoner. Like fullt er det vår plikt å kontekstualisere når vi skal forstå det som skjedde og det som skjer i fortsettelsen.
Å kontekstualisere er ikke å relativisere, som Arnfinn Nordbø antyder i Vårt Land 21. oktober. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek sa det slik i sin tale i Frankfurt: «Israel er i sin fulle rett til å slå tilbake, men hvordan de gjør det, angår oss alle».
Ensidig perspektiv
Jeg mener Nordbøs tekst bærer preg av et ensidig europeisk og israelsk perspektiv. Som europeere er det et naturlig perspektiv å vise til den grusomme skjebnen jødene har opplevd gjennom Europas historie, med undertrykkelse, pogromer og holocaust. Men det var det kristne Europa som sto for dette, ikke araberne i Palestina. Palestinerne har de siste hundre år opplevd at deres land har blitt tatt, bit for bit. De har blitt fordrevet og undertrykt, og deres landområder har blitt kolonisert.
Ofte omtales Israel som «Midtøstens eneste demokrati» samtidig som det blir innrømmet at Israel også gjør feil. Disse formuleringene tilslører at Israel som moderne stat er basert på en urett. I Israels uavhengighetserklæring står at landet skal være «jødisk og demokratisk». Historien har vist at de er det første, men ikke det siste, siden demokratiet er basert på jødisk forrang. Historikere mener derfor at etnokrati er en mer dekkende betegnelse. I tillegg kommer okkupasjon, undertrykkelse og bosettervold, og den inhumane blokaden av Gaza. En fred i Palestina-Israel må baseres på menneskerettigheter, folkerett og selvbestemmelse, og ikke på frykt, underkuing og ufrihet.
Dette bakteppet må trekkes inn når Israel nå – enda en gang – skal gjøre som de har gjort i 75 år; gjengjelde. Hardt og disproporsjonalt. Utallige rapporter fra FN og ulike menneskerettighetsorganisasjoner påpeker Israels disproporsjonale maktbruk.
Israel skal være «jødisk og demokratisk». Historien har vist at de er det første, men ikke det siste
Like mye verdt
Derfor må vi fastholde at et palestinsk liv er like mye verdt som et jødisk-israelsk liv. En palestinsk mors sorg over sitt barn har like stor tyngde som en jødisk mors sorg. Folkeretten skal gjelde også for det palestinske folk. Det betyr i praksis at Israel ikke kan gjøre hva som helst på Gaza. I de neste dager og uker kan Israels forsvar påføre Gazas sivile ufattelige lidelser, død og fordrivelse. Dette kan ikke det internasjonale samfunn og norske myndigheter se på. Det må øves et tydelig og sterkt press på Israel om tilbakeholdenhet. En ensidig heiing på Israel innebærer moralsk og politisk blindhet.
Til sist: Det er riktig at hendelser i Israel-Palestina trigger antisemittisme. Jødene er sårbare i Europa. Dette er tragisk. Men det er også sant at palestinere i Europa har blitt mer sårbare, de opplever seg som en pariakaste. Og de siste ukene har ytringer og støtteaksjoner for palestinerne blitt forbudt eller innskrenket i flere europeiske land.