Verdidebatt

Vi lever i urolige tider

Jeg undrer meg over hvor lite kriseforståelse vi har i Norge. Det er som om freden fra 1945 har dysset oss ned i dyp søvn.

Vi lever i urolige og usikre tider. Russlands invasjon av Ukraina og brutale krigføring. Hamas sitt grusomme terrorangrep mot sivile israelere og krigen som nå utspiller seg i etterkant. Iran og Nord-Korea som forsyner Russland med våpen. Kina som er noe mer tilbakeholdne, men som egentlig er alliert med disse landene mot Vesten, og som kan tenkes å angripe Taiwan. Neste års presidentvalg i USA, som kan bli svært jevnt og hvor Donald Trump og Make America Great Again (MAGA)-bevegelsen både har truet med å kutte våpenstøtten til Ukraina og trekke USA ut av NATO.

Ting kan eskalere, krigen i Israel kan utvide seg. Og hvis USA kutter våpenstøtten til Ukraina, hva skjer da? Hvis aggresjon lønner seg og vi aksepterer at Ukraina taper, hva gjør andre autoritære ledere da? Hvis Russland vinner fram i Ukraina, hvor stopper de?

I Moldova har vi allerede sett hvordan Russland prøver med kupp og destabilisering. De skal gjenopprette Sovjetunionen. Russisk propaganda sier de skal til Berlin. Hvis USA trekker seg ut av NATO, vil Russland fristes til å forsøke seg på hele eller deler av Baltikum? Vil Russland i en slik situasjon hvor de er i krig med NATO forbeholde missilangrepene til det området? Eller vil også Norge, vår infrastruktur og olje- og gassinstallasjoner kunne bli et mål for russiske missiler? Har vi da nok luftvern? Og kunne vi da risikert en russisk invasjon av Svalbard eller Nord-Norge? Vil Kina angripe Taiwan? Er det fare for at Nord-Korea vil angripe Sør-Korea?

Må skynde oss og produsere mer

For hvert av disse scenarioene behøves det mer vestlige våpen og ammunisjon. Hvis det skulle bli krig flere steder enn i Ukraina og Israel, hvor langt vil vår beholdning av utstyr og ammunisjon rekke? Allerede i dag har vi for lite. Vi har gitt mye til Ukraina, men ikke nok. Russland har omstilt seg til en krigsøkonomi. Nå får de også våpen og ammunisjon fra Iran og Nord-Korea. Hva om Kina eller andre land også begynner å støtte Russland med mer enn «småting» som i dag?

Russlands krig mot Ukraina startet i 2014. Fullskalainvasjonen startet i februar 2022. Vi reagerte sent, men produksjonskapasiteten ved Kongsberg og ammunisjonsfabrikken Nammo på Raufoss har som en reaksjon på dette økt. Men har den norske og vestlige produksjonen økt nok? Jeg kan ikke forstå annet enn at svaret er nei.

Jeg undrer meg over hvor lite kriseforståelse vi har i landet vårt. Det er som om freden siden 1945 for hvert år har dysset oss lenger og lenger ned i en dyp søvn. Vi går i søvne i møte med et økt trusselbilde. Vi er vant til at det meste går bra. Det blir aldri krig i Norge.

Vi har sagt «aldri igjen» etter Holocaust. Jeg håper inderlig vi mener det

Men hva om USA slutter å gi våpen til Ukraina? Skal vi da la Ukraina tape, eller må vi i Europa trappe opp vår hjelp? Har vi produksjonskapasitet nok til det? Skal vi vente med å øke produksjonen til vi vet om det blir behov, eller må vi være noen skritt i forkant? Hva om vi investerer i en produksjon det ikke vil være behov for, tenker noen kanskje? Men investering i avskrekking er det Forsvaret alltid har handlet om. Vi håper jo det ikke blir bruk for vårt utstyr og ammunisjon, men det er en investering for å avskrekke og en forsikring og beredskap ved behov. Dessuten er behovene enorme i mange år framover, både for å fylle opp vestlige lagre, sende mer til Ukraina, og eventuelt til andre kriger.

Vi må forberede oss på ulike scenarioer, og ikke bare vente og håpe på det beste. Både Norge og Europa må ta en større del av ansvaret for vår egen sikkerhet, og det innebærer en stor økning i produksjonen av militært utstyr, våpen og ammunisjon.

Holocaust, Israel og Hamas

Etter Hamas sitt grusomme terrorangrep mot Israel, er nå frykten en langvarig krig i Midtøsten, som også vil bety behov for våpenstøtte til Israel fra USA. En støtte vi må sørge for ikke går ut over Ukraina. Men også Israel må ha nok.

Dette temaet – Israel og Palestina – er vanskelig å ta opp, da frontene er så steile. Likevel må jeg innom det i dag.

Selik Mahler. Foto på Jødisk Museum i Trondheim.

Jeg har tidligere skrevet om Selik fra Trondheim som traff meg i hjertet da jeg besøkte Jødisk Museum i Trondheim. Han skrev i et avskjedsbrev: «Never forget me!» Han ble drept i Auschwitz som 19-åring for 81 år siden. Fordi han var jødisk. Fordi jødehatet var stort. Seks millioner andre led samme grusomme skjebne.

Helt siden jeg var ung, og ble berørt av filmer som Schindlers liste, samt gjennom reiser med Hvite Busser til ulike konsentrasjonsleirer som Auschwitz-Birkenau, Ravensbrück og Sachsenhausen, har jeg kjent på en rekke følelser – sinne, frustrasjon og sorg – over sviket mot jødene. Jeg har forbannet meg på at noe slikt aldri må skje igjen, og at jeg og vi alle har et ansvar for det.

Israel ble opprettet av FN nettopp for å gi jødene et trygt hjem. Men sterke aktører rundt Israel, som Hamas, ønsker at Israel skal bort og at jødene skal drepes. De ønsker ingen tostatsløsning eller en løsning som innebærer at Israel overlever som stat eller at jødene forblir i området.

I møte med et slikt jødehat, og etter at Hamas igjen viste sin ondskap for hele verden gjennom det grufulle terrorangrepet for to uker siden, samt med tanke på jødenes historie med Holocaust og forfølgelse, skulle man kanskje tro at flere i verden og i Norge ville vise solidaritet og forståelse for israelernes situasjon.

Det har vært skuffende å se at en del likevel har hatt et så sterkt behov for å kontekstualisere og relativisere terroren. Ja, men er det ikke nyanser, og gjør ikke Israel feil også? Jo, sannelig, men ikke i nærheten av Hamas. Jeg er alt annet enn en tilhenger av den ultrakonservative regjeringen til Benjamin Netanyahu. Men når tusenvis av sivile rammes av brutal og bevisst terror, så burde det være mulig å si høyrøstet at dette er totalt uakseptabelt – uten noe «men».

Hvis Hamas hadde lagt ned våpnene, ville den palestinske befolkningen fått fred. Hvis Israel hadde lagt ned våpnene, ville de blitt utryddet

Kanskje kan vi håpe at også flere representanter fra Den norske kirke nå vil våkne mer for sakens kompleksitet, og for hvilke krefter som kjemper mot Israel? Og vise mer forståelse for israelernes sikkerhetssituasjon, og at de ikke angriper Gaza for å angripe Gaza, men fordi Hamas utgjør en reell og livsfarlig trussel som må håndteres?

For Israel må svare, hvis ikke vil Hamas gjenta lignende terror. Israel har et ansvar for at sine innbyggere ikke skal måtte oppleve en slik nedslakting igjen. En stats hovedoppgave er å beskytte sine innbyggere. Da må Hamas nå svekkes betydelig. Så er spørsmålet om Israel klarer den vanskelige øvelsen det er å ta ut Hamas og samtidig i så stor grad som mulig skåne sivile, uskyldige palestinere. De prøver. Men Hamas er ingen vanlig motstander. De gjemmer seg ofte i sivile klær blant sivile og i offentlige bygg. De ønsker ikke at sivile palestinere skal evakuere fra Nord-Gaza, de ønsker dem som skjold og offer for at verden skal vende seg mot Israel. Jammen har ikke Israel noen enkel jobb.

Hvis Hamas hadde lagt ned våpnene, ville den palestinske befolkningen fått fred. Hvis Israel hadde lagt ned våpnene, ville de blitt utryddet. Det ville blitt et nytt folkemord mot jødene. Israel hadde forsvunnet. Det samme med Ukraina om de la ned våpnene. Og vi har sagt «aldri igjen» etter Holocaust. Jeg håper inderlig vi mener det.

Likegyldighet og jødehat

En ting jeg har lagt merke til etter terrorangrepet mot Israel, som vel er betegnende for situasjonen og oss i Norge, er at vi ikke lyste opp for eksempel Oslos rådhus med det israelske flagget, slik mange andre hovedsteder som Berlin og Brussel gjorde. Vi så ingenting tilsvarende «Je suis Charlie». Vi så knapt noen profilbilder på Facebook som skiftet til israelske flagg. Tvert imot så vi vel flere palestinske flagg i sosiale medier og ute på gatene etter terroren.

Mange har visst ikke bare likegyldighet til drapene av jødene, men også forståelse, støtte og jubel. Det er bekymringsfullt når folkemengder rundt omkring i verden etter terroren har vist glede over Hamas-angrepet, som folkemengden i Sydney som med palestinske flagg forrige uke ropte i takt «gas the Jews». Jødehat har medført ufattelige konsekvenser før. Derfor er ikke dette en bagatell vi må ta lett på.

Man trenger ikke være dommedagsprofet for å si at det ikke lenger er utenkelig å se for seg en ny verdenskrig

Vi må ikke være tause eller likegyldige når vi ser jødehat. Og vi må fortelle om Selik og de andre enkeltmenneskene som døde grunnet dette hatet både under Holocaust og nå i terrorangrepet for to uker siden.

«Never forget me», bad Selik.

Vi må ikke glemme. Vi må lære, og historien må ikke få gjenta seg, slik Hamas ønsker og jobber for.

Kommer en ny storkrig?

Å skrive om Israel er et minefelt, og kanskje særlig i Norge, men jeg mener det er viktig å minne oss selv på jødenes historie og utsatte posisjon i Midtøsten. Det er også viktig sett opp imot den usikre verdenssituasjonen og behovet for nok våpen og ammunisjon i den vestlige verden. For verdenssituasjonen er nå så usikker, at man trenger ikke være dommedagsprofet for å si at det ikke lenger er utenkelig å se for seg en ny verdenskrig. De tilsynelatende regionale konfliktene og krigene kan ende opp med storkrig. Har vi da nok våpen og ammunisjon til å forsvare friheten, demokratiet og våre lands overlevelse både i Europa, Midtøsten og Asia samtidig?

Hvis det blir storkrig, kan vi iallfall ikke si at vi ikke ble advart, at vi ikke så de mørke skyene.

Derfor må vi skynde oss å investere i egen sikkerhet. En massiv opprustning fra vår side vil ikke kun sette oss i stand til at Ukraina vinner og slik sikre at den krigen ikke sprer seg. Det vil også gjøre oss i stand til å forsvare oss og vinne en eventuell storkrig. Men ikke minst vil det kunne avskrekke slik at denne storkrigen aldri blir noe av.

Frihet må være bedre rustet enn tyranniet

Dette er en industriell krig Vesten må vinne. Den som har mest tilgang til våpen og ammunisjon, den vil vinne krigen. Både utmattelseskrigen i Ukraina, og eventuelt i verste fall om vi blir påført en større global krig med flere fronter.

Derfor må vi starte nå. Investeringene i Forsvaret må kraftig opp. Vi som tjente 1000 milliarder på olje og gass i fjor på grunn av Russlands krig mot Ukraina, må øke vår støtte til landet kraftig fra 15 milliarder årlig. Og vi må få opp produksjonskapasiteten markant av våpensystemer og ammunisjon.

Hamas-allierte Russland håper på at grusomhetene i Israel og Gaza vil distrahere vestlige politikere og velgere fra grusomhetene de begår i Ukraina. Vi må ikke la det skje. Tvert om bør det føre til at vi ser at verden er mer urolig enn før, og at vi må produsere mer for å forsvare friheten og demokratiet i både Norge og blant våre allierte. Ukraina må få mer. Der kjemper ukrainerne for sin eksistens. For Russland sier at Ukraina skal bort fra kartet. Ukrainsk språk, kultur og nasjon skal bort. Ukrainere som identifiserer seg med den ukrainske nasjonen må drepes, deporteres eller omskoleres. Et nytt folkemord? Vi kan ikke stå og se på dette. Ukraina må få våpnene og ammunisjonen de behøver for å slå tilbake ondskapen og vinne krigen.

Hvis det blir storkrig, kan vi iallfall ikke si at vi ikke ble advart, at vi ikke så de mørke skyene

Dette vil også være det beste forsvarsverket mot en storkrig – at vi gir Ukraina alt de behøver for å vinne og slå tilbake Russland. Det er den beste og billigste investeringen vi kan gjøre i vår egen sikkerhet. For taper Ukraina, er krigen mye nærmere å ville nå oss. Og da vil det vil bli mye mer kostbart i penger, og da vil det ikke lenger være ukrainerne som betaler med sine egne liv. Da vil det være oss.

Som general Mark Milley fra USA nylig sa: «If Ukraine loses and Putin wins, I think you would be certainly increasing, if not doubling your defense budget in the years ahead. And you will increase the probability of a great power war in the next 10 to 15 years. I think it would be a very dangerous situation if Putin’s allowed to win.»

Vi må erkjenne at den tryggheten vi kanskje har tatt for gitt, er skjørere enn vi ønsker å innrømme. Det er tid for handling. De urolige tidene krever større investeringer i vår egen sikkerhet, og det haster.

«Never forget me!» Aldri igjen!

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt