Kristenhetens ulykkelige splittelse

Trond Bakkevigs gjestekommentar 2. oktober om kvinners rolle i teologihistorien innbyr til noen supplerende perspektiver, ikke minst om kirkene som tapte teologistriden i synodene på 400-tallet.

Jeg følger Bakkevig i at kvinners rolle i teologi- og kirkehistorien bør oppvurderes. En av dem han fremhever er Pulcheria, søster av keiseren i Bysants: «Hun spilte en avgjørende rolle da synoden i Efesus (år 431) avgjorde at Maria var ‘gudeføderske’, ikke bare ‘Kristusføderske’. Hun fødte Guds sønn, ikke bare et menneske som Gud adopterte som sin sønn.» Bakkevig følger opp med Pulcherias viktige rolle tyve år senere for konsilet i Kalkedon. Da formulerte man to-natur-læren – Kristus er sann Gud og sant menneske i to adskilte naturer, men med ett guddommelig vesen.

Slik Bakkevig ser det, viser disse synodevedtakene sammenhengen mellom fysisk og guddommelig virkelighet. Han beskriver «taperne» som menn som argumenterte for et problematisk skille mellom det guddommelige og det menneskelige.

Slik Bakkevig ser det, viser disse synodevedtakene sammenhengen mellom fysisk og guddommelig virkelighet

Kjetter-erklærte biskop

Den fremste aktør i Efesos var Kyrill, patriark i Alexandria. Det var ingen søndagskole da Kyrill og keiserens folk kjetter-erklærte Nestorius, biskop i Konstantinopel. Seierherrenes gjengivelse av Nestorius’ teologi var usaklig. Sammen med Østens kirke kalte han Maria for «Kristusføderske» og ikke «gudeføderske», mens han understreket at Kristus var Gud og menneske. At Kristus «bare var et menneske som Gud adopterte som sin sønn», er ikke saksvarende for Nestorius og Østens kirke.

Tyve år senere var det Kyrills side som ble skviset ut. Nå mente Bysants at Alexandria-teologene fremhevet Kristi guddommelige side så mye at hans fulle menneskelighet ble nedtonet. De som satt igjen som seierherrer var Bysants, støttet av Roma. Taperne ble «en-natur-kirkene» på den ene siden (Egypt, Armenia, Etiopia m.fl.) og «to-natur-kirken» på den annen, Østens kirke.

Kirkesplittelsene på 400-tallet delte Orientens kristne i tre familier, som i århundrer kjempet mot hverandre både med ordet og sverdet

Splittet kirkene

Kirkesplittelsene på 400-tallet delte Orientens kristne i tre familier, som i århundrer kjempet mot hverandre både med ordet og sverdet. Dermed åpnet de veien for islams fremmarsj i Østen.

En av middelalderens fremste kirkeledere var Timoteus, fra 780 til 823 patriark i Østens kirke, datidens største kirke både i antall og utstrekning. Han levde tett på kalifatet i Bagdad og kunne sukke: «Alle våre forgjengere mente at Kristus var sann Gud og sant menneske. Men de valgte ulike filosofiske og språklige veier til å uttrykke det. Og dét førte til at verdens kirker ble delt i tre-fire kirkefamilier, en splittelse vi fortsatt strever med.»

I dag kjenner vi den koptiske kirke bl.a. gjennom biskop Thomas – jeg kan ikke se at han og hans kirke svikter i kristologien

Seierherrenes fortelling

Etter noen århundrer forsto Romerkirken at «Nestorianerne» ikke var blitt fair behandlet i Efesus i 431, og opphevet fordømmelsen av Østens kirke. Blant taperne i 451 var den koptiske kirke, en kirke som har kjempet og overlevd under islams herredømme i 1300 år. I dag kjenner vi den koptiske kirke bl.a. gjennom biskop Thomas – jeg kan ikke se at han og hans kirke svikter i kristologien. Det samme vil jeg si om den assyriske kirke, «Østens kirke». Vi finner den også på Ninive-sletten, kanskje den eldste kirke i verden som har blitt værende i sitt hjemland, der de har tatt vare på sin dialekt av arameisk, Jesu talespråk.

Vi bør ikke ensidig akseptere de seirende bysantinernes fortelling om synodene på 400-tallet og hva deres motstandere sto for. Kanskje et anti-kolonialistisk perspektiv kan være konstruktivt her?

Et lite etterord: Om jeg i Jerusalem går til messe hos «Hebrew Catholics», ber man ikke til «Maria, Guds mor», men takker for «den velsignede Maria, mor til Messias». Der har de forstått at «Guds mor» eller «gudeføderske» på hebraisk ville lyde blasfemisk. Kanskje «Kristus-føderske» ikke hadde vært så dumt for å samle verdens kristne i stedet for å splitte dem? Eller at man hadde nøyd seg med å stå sammen om den nikenske trosbekjennelse, og så gitt ulike lokale kirker respekt og frihet til å utlegge den innenfor sin kultur og med sitt språk?

[ Kvinners avgjørende rolle i teologihistorien ]