Espen Heens betimelige innlegg om misjonsreiser og CO2-utslipp (VL 8.8.23) har inspirert til interessant diskusjon her i avisen. Vårt Lands Kjell Kvamme setter det på spissen i sin kommentar litt senere, der han påstår at «Det er tid for å slutte med tradisjonell misjon» og mener nordmenn bør begrense sin misjonsinnsats til steder som kan nås med tog.
Truer skaperverket
Disse spørsmålene engasjerer meg, fordi de angår direkte det jeg har brukt livet til. Siden første utreise (med fly!) til Bhutan i 1983 tilbragte min kone og jeg til sammen 26 år i arbeid med helsemisjon i Bhutan og Nepal, fram til siste hjemreise i 2019. Det har betydd mange, lange flyreiser med tilhørende CO2-utslipp.
Jeg tror ikke det nødvendigvis var feil, men jeg er sikker på at miljøhensyn ble tillagt for liten vekt da arbeidet ble utformet, og bør bli tillagt mer vekt nå. Kanskje oppveies noe av en sykehusutbygging som la vekt på fornybar energi og gjenbruk. Men hvis vi skal være troverdige utsendinger for en Gud som er verdens skaper, kan vi ikke oppføre oss på en måte som truer Hans skaperverk.
Det kunne og burde vært færre reiser, både av oss utsendinger, misjonsledere og misjonsinteresserte besøkende. Men dette er ikke lett, for vi har sett at også «misjonsturisme» kan ha stor verdi. Mange har fått et blomstrende og slitesterkt engasjement både for fattigdomsbekjempelse og kirkeliv i mange år etter flyturen.
Det kunne og burde vært færre reiser, både av oss utsendinger, misjonsledere og misjonsinteresserte besøkende
Utfordringer ved kortidsmisjon
I den senere tid reiser stadig flere norske misjonærer ut på korttidskontrakter. Det har større klimaeffekt enn langtidsmisjon, fordi det betyr hyppigere hjem- og utreiser, behov for hyppigere oppfølgingsbesøk fra ledelsen i Norge og dårligere innsikt i lokale forhold – inklusive klima og miljøeffekter av arbeidet.
Flyreiser i misjonsregi er en viktig, men begrenset del av den store diskusjonen om hvordan kirke og misjonsorganisasjoner, som kloke forvaltere i Guds hage, forholder seg til klimautfordringene i hele sitt arbeid. Her er mye å ta tak i, og ifølge undersøkelsen Vårt Land publiserte 23. august mangler fremdeles mange store organisasjoner en plan for å begrense sitt klimaavtrykk. Det trengs.
Vi får opplevelser, de får klimaeffekter
Men denne debatten er igjen bare en liten del av et stort kompleks som har mye mer omfattende effekt på klimaet på kloden: Nemlig nordmenns reisevirksomhet. Det gjelder i jobbsammenheng, men ikke minst gjelder det feriereiser. Ifølge SSB reiste nordmenn på over sju millioner utenlandsreiser i fjor, langt de fleste av dem med fly. Begynnelsen av fjoråret var fremdeles preget av pandemien, så i år må vi anta at blir det mer.
Satt på spissen bruker nordmenn resten av verden som et slags «Lekelandet Syden». Dit kan vi reise for opplevelser, underholdning, god mat og drikke, og så ta flyet hjem hit hvor klimakrisen begrenser seg til litt hyppigere flom eller skogbrann.
Dette mens mange av de vi reiser fra sitter igjen med regningen for våre klimautslipp i form av stadig økende områder der jordbruk ser ut til å bli umulig, lokalsamfunn kollapser og folk må søke seg mot nord som klimaflyktninger. Nordmenns reisevirksomhet er naturligvis bare en av mange årsaker til dette. Men ettersom den rikdommen som setter oss i stand til å reise så mye i stor grad skyldes salg av olje, har vi et spesielt ansvar for å se hva det fører til.
Engasjementet lever
Det er beskrivende for situasjonen at FNs generalsekretær nå har sluttet å snakke om «global warming». Det er verre enn som så, sier han. Uttrykket «Global boiling» («global koking») gir et bedre bilde av virkeligheten i flere av FNs medlemsland. Norske politikere reagerer ulikt på denne situasjonen. Alle partier innser at oljeutvinningshastigheten må ned. Men de store partiene vil ikke engang ha noen definert målsetting for når vi skal slutte å utvinne olje som skal selges for å brennes, selv om FN ber oss om det.
Hvis vi skal være troverdige utsendinger for en Gud som er verdens skaper, kan vi ikke oppføre oss på en måte som truer Hans skaperverk.
Et usedvanlig virkelighetsfjernt eksempel er Unge Høyre-leder Ola Svenneby sin triste, men også avslørende jubel etter skolevalget, over det han trodde var «Greta Tunberg–generasjonens død». Han tar feil i sin tro på at det miljøengasjementet Greta Tunberg tente hos ungdommen er dødt. Og om det skulle vise seg å være slik i noen ungdomsmiljøer for tiden, så er f.eks. Besteforeldrenes klimaaksjon og et fargerikt spekter av andre organisasjoner tegn på at på at engasjementet lever og blomstrer videre.
Det gjelder både hos de generasjonene som kjemper for å få leve sine liv på en klode med bærekraftig klima og naturmangfold, og hos oss besteforeldre som håper at våre barnebarn skal få oppleve det, slik vi har fått.
