I en sak om valgmenigheter i slutten av juni svarer jeg på utfordringen fra Frimodig kirke og prest i Bymenigheten i Sandnes Vidar Mæland Bakke. Etter innlegget har debatten gått videre, senest med Åste Dokka i VL 10. august der hun tar til orde for at Den norske kirke må utvikle ordningen for å ta mangfoldet på alvor og «for husfredens skyld».
Jeg er ikke negativ til menighetsmangfold. Det er bra at det også finnes muligheter til å etablere eller knytte seg til andre typer menigheter innenfor rammen av Den norske kirke. Vi har flere organisasjoner som har fellesskap som ofte fungerer som fullverdige menigheter, men som er tilsluttet Den norske kirke. Jeg var selv aktiv i Storsalen i Oslo gjennom studietiden, og ser viktigheten av arbeidet mange organisasjoner har. Så har vi Bymenigheten i Sandnes, som er den eneste valgmenighet i Den norske kirke. Dette utfyller soknemenighetene og er viktige steder for folk i ulike perioder av livet.
Tilhørighet der man bor
Grunntanken, som også er slått fast i grunnloven, er at Den norske kirke er en landsdekkende folkekirke som er inndelt geografisk i sokn. Du tilhører automatisk menigheten der du bor. Det er viktig at hele befolkningen – alle – skal kunne føle seg hjemme i sin lokale kirke. Du trenger ikke å velge en kirke – du tilhører en kirke. Det betyr også at den lokale menigheten må klare å favne alle som bor der.
Kirkemøtet har gitt en åpning for unntak, men fastholder prinsippet om tilhørighet der man bor. På tvers av ulike syn og liturgiske preferanser. Det er selvsagt utfordrende, men mangfoldet som finnes i et lokalsamfunn er en berikelse også for kirken.
Derfor er jeg enig med kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum, som i sin tale på Kirkemøtet sa dette: «Vi trenger variasjon, dybde og bredde, også i liturgien. Vi trenger olsokmesse og høykirkelige gudstjenester med prosesjonskors. Vi trenger også gudstjenester med mer lavkirkelig eller folkelig preg. Denne bredden betyr mye for at det skal skapes levende menigheter og glede ved gå på gudstjeneste. I år følger KR opp i regler for liturgisaker, der vi foreslår å utvide biskopens myndighet til å godkjenne avvik fra gjeldende ordninger.»
Ingen skal selvsagt tvinges til «å holde ut i en kirke som man misliker søndag etter søndag», som Dokka skriver. Derfor er det fint at det for mange finnes en annen kirke ikke så langt unna. Men det er noe helt annet å aktivt etablere nye menigheter med en særegen teologisk profil.
Jeg trivdes godt i årene i Storsalen, men som homofil på vei ut av skapet ble menigheten for utrygg
Teologisk mangfold
Jeg ser for meg at det kan være behov for noen menigheter som er annerledes og mer byomfattende. Det kan være diakonalt, spesielt rettet mot barn, ungdom eller unge voksne eller annen type profil, som Freds- og forsoningskirken Trefoldighet i Oslo sentrum. Men alt dette er mulig å gjøre innenfor dagens ordning, så det er ikke behov for noen ytterligere tilrettelegging for å skape flere slike menigheter.
Jeg trivdes godt i årene i Storsalen, men som homofil på vei ut av skapet ble menigheten for utrygg. Ulike mennesker og teologisk mangfold finnes i alle menigheter. Det må alle fellesskap, uavhengig av om folk velger dem eller sokner til dem, forholde seg til.
[ Sp-profil presser egen regjering: Vil at den skal betale for flere barn ]
