Når diakoni blir identitetspolitikk

Svaret til Paal Berg, en av fotografene bak fotoutstillingen Gi oss en drøm vi kan tro på – en fotoutstilling om diakoni, viser at han kan lite om diakoni (VL 28.7.23). Utstillingen bidrar nemlig til å svekke diakonien ved å ikke være diakonifaglig, teologisk, hymnologisk eller litterært kvalitetssikret.

Etiske refleksjoner

For det første: Det jeg etterlyser er selvsagt ikke et «metodekapittel». Utstillingen har mye tekst, langt mer enn det som er vanlig i en fotoutstilling. Det hadde ikke vært vanskelig å inkludere en tekst om den etiske refleksjonen rundt utvalg og brukermedvirkning. Bergs arroganse er ikke representativt for hvordan forskere ved VID arbeider så lydhørt og sensitivt som mulig, for å få ny innsikt i hva det innebærer å bruke ansiktene og fortellingene til mennesker i utsatte situasjoner, både som etisk og juridisk problemstilling.

For det andre: Bildet av den ukrainske jenta. Stemmer det at fotografen opprettet en «lynrask kontakt» slik betrakteren blir fortalt, eller ble dette skrevet for å vise hvor tøff fotografen har vært? Og hvis det stemmer, hvordan kan man da være sikker på at samtykke er gitt – av mennesker hvis autonomi er begrenset, eksempelvis ved å selv være i en akutt krisesituasjon og/eller være mottakere av hjelp fra Kirkens Nødhjelp.

Berg selv tar avstand fra instrumentalisering. Men Berg har ingen argumenter for at dette ikke er sosialpornografi bortsett fra at han selv ikke mener at det er det. I all forskning på sosialt arbeid med utsatte mennesker det en selvfølge at sinnelagsetikk og effekt ikke er det samme.

[ Organisasjonene svarer Gunnes: «Fotoutstillingen er ikke sosialpornografi» ]

Salmen til Saabye Kristensen

For det tredje: Utstillingen inneholder også en salme av Saabye Kristensen. I tillegg til å være litterært platt, brukes her formuleringen «de gode» og «de onde» gjentagende ganger. Å snakke om «gode» og «onde» mennesker bryter grunnleggende med det kristne menneskesynet. Det diakonifaglige miljøet ved VID besluttet før sommeren å skrive et brev til Berg hvor vi gjør oppmerksom på at salmen må endres før den kan tas i bruk i en kristen sammenheng.

Berg har ingen argumenter for at dette ikke er sosialpornografi bortsett fra at han selv ikke mener at det er det

Identitetspolitikk

For det fjerde, som er det prinsipielt viktigste spørsmålet: Berg har hevdet på radio at utstillingen ikke promoterer diakonale organisasjoner fordi den ikke driver direkte innsamling. Dette er en faglig svak forståelse av et grunnleggende dilemma i all kommunikasjon om diakonale aktører i offentligheten: Den kristne trosbekjennelse starter i bekjennelsen av Gud som skaper av verden.

Et skapelesteologisk premiss gjør at kristnes handlinger eller diakonale organisasjoner ikke har noen særskilt tilgang på utføre «evangeliet i handling» eller å utføre «handlingsorientert nestekjærlighet». Det skjer like mye «nestekjærlighet» på Ullevål sykehus som på Diakonhjemmet, og på begge sykehusene er «nestekjærlighet» et sinnelagsetiskbegrep, og derfor inadekvat for å vite noe om pasientenes opplevelse av autonomi og respekt.

Når offentlig kommunikasjon om diakoni ikke har en tydelig skapelseteologisk forankring og horisont, instrumentaliseres kristen tro ved å peke på de diakonale aktører selv, ikke på Gud, som skaper. Da gjøres diakoni til identitetspolitikk – et «brand» – som brukes for å fremheve egen organisasjon.

[ Se Min tro med Else Kåss Furuseth live på Olavsfest  ]