Verdidebatt

Diakonal sosialpornografi

FOTOUTSTILLING: Vil virkelig Kirkens Nødhjelp – en organisasjon som nyter stor tillit i kirke og samfunn – benytte seg av visuell sosialpornografi for å få fram sitt budskap?

Gi oss en drøm vi kan tro på – en fotoutstilling om diakoni, er en fotoutstilling om diakonalt arbeid i regi av Kirkens Bymisjon, Signo, Diakonhjemmet, Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke. Utstillingen har stått foran Oslo Rådhus og skal nå vises på Olavsfestdagene i Trondheim.

At diakoni løftes frem er positivt. Men som diakoniforsker vil jeg peke på noen dilemmaer ved utstillingen.

Forestillingen Enkemessen på VID 25.05.23 av Svein Fuglestad.

Asymmetrisk makt

Utstillingen består av fotoer med tilhørende bildetekster, Lars Saabye Christiensens nyskrevne salme, samt en panelsamtale om diakoni. Fotoene viser ansiktene og kroppene til mennesker i utsatte livssituasjoner, som på ulike måter forholder seg til diakonale organisasjoner.

Problemet er at utstillingen ikke gjør det tydelig for betrakteren hvilke prosesser knyttet til samtykke, asymmetrisk makt, anonymisering og brukermedvirkning som har vært styrende i valg av prosjekter eller fotoer.

Dette gjelder særlig de fotoene der ansikter vises. For eksempel på fotoet som viser Kirkens Nødhjelps arbeid, og som også finnes på Diakonhjemmets hjemmeside og på utstillingens plakat. Her vises et nærbilde av ansiktet til en ukrainsk jente som tar farvel med familiemedlemmer. På Diakonhjemmets hjemmeside står det at bildet ble tatt etter at det ble etablert «lynrask kontakt» med ukrainske flyktninger på grensen mellom Ungarn og Ukraina. Samme tematikk berører også Diakonhjemmets bilde av sitt arbeid, hvor også ansiktet til en pasient vises, (dog på lengre avstand), og bildene fra Frelsesarmeens retreat, hvor innsattes ansikter vises.

Det er grunn til å utfordre Kirkens Nødhjelp på om de virkelig ønsker at deres bidrag skal eksponeres for «ekstremt mange mennesker» under Olavsfestdagene

Hvorfor mener Kirkens Nødhjelp eller Diakonhjemmet (som har valgt å formidle bildet på sine hjemmesider) at det er etisk forsvarlig å bruke ansiktet til et barn i en ekstremt sårbar posisjon for å vise verdien ved eget arbeid? Fotoet formidler at risikoen for at barnet ditt blir fotografert med et digitalkamera – etter en «lynrask kontakt» med ukjente fotografer fra et ukjent land – blir en pris foreldre i ekstremt sårbare situasjoner utsettes for og må være villige til å betale, for å motta hjelp de ikke kan la være å ta imot.

Instrumentalisering av nød

Kurator for utstillingen, Hans-Olav Forsang, uttaler på Diakonhjemmets hjemmesider: «Det gleder meg at så mange viktige organisasjoner som jobber med så viktig tematikk har satset på dette. Og det var lurt av dem! De kommer til å få en skikkelig payback, fordi ekstremt mange mennesker kommer til å bli eksponert for denne utstillingen».

Det er selvsagt legitimt og nødvendig for diakonale organisasjoner å vise frem sitt arbeid. Men når Forsangs utsagn settes ved siden av fotoene som viser menneskers ansikter – særlig den ukrainske jenta – beveger utstillingen seg farlig nær en instrumentalisering av utsatte menneskers nød for å fremme egen organisasjon.

Ville ledere i diakonale organisasjoner selv vært villig til å plassere sitt eget barns ansikt eller sin egen syke kropp i fotografier som skal «eksponeres for ekstremt mange mennesker», med den hensikt å vise frem en organisasjon som man på grunn av en ikke-valgt utsatthet er nødt til å motta hjelp fra? Det paradoksale er at diakonale aktører ved å godta en slik billedbruk i offentligheten, bidrar til å opprettholde den strukturelle asymmetriske forskjellen mellom mennesker.

I lys av de siste tiårs utvikling innen helse-og sosialfag om brukermedvirkning, fremstår det vanskelig å forstå at utstillingens tekster ikke formidler hvordan de involverte organisasjonene har reflektert etisk rundt samtykke, samtykkekompetanse og eksponering av menneskers ansikt i offentligheten. Dette gjelder særlig etter den omfattende kritikken som kom etter NRK-programmet «Helene skjekker inn» (les for eksempel kronikken «Åpenhetens pris», VG 21.10.21). Det er grunn til å utfordre Kirkens Nødhjelp på om de virkelig ønsker at deres bidrag – bildet av den ukrainske jenta – skal eksponeres for «ekstremt mange mennesker» under Olavsfestdagene i Trondheim.

Ledelsen bør spørre seg selv: vil virkelig Kirkens Nødhjelp – en organisasjon som nyter stor tillit i kirke og samfunn – benytte seg av denne typen visuell sosialpornografi?

God PR er ikke nok

Organisasjonene bak utstillingen har et legitimt behov for å drive egenreklame, og for å fremstå som troverdige aktører. Jo mer av brukernes utsatthet som eksponeres i utstillingen , jo mer nødvendig og høyverdig fremstår organisasjonenes arbeid.

Men gode markedsføringsideer alene er ikke nok. Man må samtidig vurdere utfordringer knyttet til representasjon og asymmetrisk makt. Begge er nødvendig for å kunne stå stødig i dilemmaet det er å drive egenreklame for organisasjoner som arbeider med mennesker i utsatte livssituasjoner.


VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt