Behov for presist språk om abort

Jeg takker for innlegget til Selbekk og Rustaden som svar på min artikkel i Vårt Land 25. mai, og vil prøve å oppklare noen misforståelser. I tillegg til å reagere på noe av det jeg skriver, sveiper de innom store temaer som verdien av et foster og menneskerettigheter, og de har innsigelser til Verdens helseorganisasjon sin nylig reviderte veileder om abort. Det skal jeg komme tilbake til.

Men først: I mitt innlegg påpeker jeg at det ved befruktningen ikke oppstår liv av materie som ikke har liv, fordi befruktning bare kan skje hvis både eggcellen og sædcellen er levende. Selbekk og Rustaden snakker om når menneskelivet oppstår. Det bør være kjent for sentrale personer i foreningen Menneskeverd at ordet menneske ikke bare har en biologisk betydning, men bl.a. også filosofisk, teologisk og religionshistorisk mening. Selbekk og Rustaden bruker uttrykket «det biologiske menneskelivet» og påstår at det er et «biologisk og vitenskapelig faktum» at det begynner ved befruktningen. Det blir etter min mening uklart og på siden av det jeg skrev om.

Semantikk er viktig

Selbekk og Rustaden sier at det er uklart hvem jeg kritiserer for hva. Derfor vi jeg klargjøre: Min kritikk av Menneskeverd er begrenset til at organisasjon snakker om befruktningsøyeblikket. Min påstand er at det er en mytisk kraft i å påstå at livet oppstår i et øyeblikk, og at det ikke er dekkende for hvordan befruktning skjer. De hevder på sin side at det er semantikk om en sier befruktning eller befruktningsøyeblikket. Men det er nettopp semantikk jeg tar opp. Etter å ha deltatt i utallige diskusjoner om abort, vet jo Selbekk og Rustaden at ordbruken på dette delikate feltet er særdeles viktig.

Jeg leser videre Selbekks og Rustadens innlegg som at de mener at med befruktningen starter en prosess som alltid leder til et menneske. Men slik forholder det seg ikke. Oftest er befruktningen ikke begynnelsen på noe som helst, fordi de fleste befruktede eggcellene enten ikke fester seg i livmoren, eller de støtes ut kort tid etterpå. Bare omtrent en tredjedel kan utvikle seg til et menneske. Rent biologisk er derfor ikke befruktningen en så sentral hendelse som den ofte oppfattes som. Men mytisk spiller befruktningen en stor rolle, og det var poenget i mitt innlegg.

Jeg mener derimot at det er mulig å tillegge fostre all mulig verdi, uten at det betyr at det har rettigheter.

Et etisk dilemma

Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som Selbekk og Rustaden kuriøst kaller EUs menneskerettighetskonvensjon, verner om retten til liv, som de mener omfatter fostre. Her er de på kollisjonskurs med grunnleggende menneskerettighetstankegang. De universelle menneskerettighetene får en ved fødselen; det ble bestemt allerede da Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i 1948.

Så til WHOs veileder om abort. Den omfatter både hvordan aborter bør utføres medisinsk, og hvordan myndigheters regulering bør være for at færrest mulig skal skades og dø. Selbekk og Rustaden påstår at veilederen ikke anerkjenner at abort er et etisk dilemma. Men det gjør den, og plasserer dilemmaet på individnivå. Det er derfor veilederen er så tydelig på at den gravide skal få all den støtte hun måtte ønske og trenger for å følge sin samvittighet, og at det aldri skal utøves tvang eller press. Det innebærer rett til å avbryte en graviditet, og rett til å gå fram til fødsel, også når det er et skadet foster.

Rettigheter for hvem?

Selbekk og Rustaden skriver at det springende punktet er om fosteret har verdi, og i forlengelsen av det, om det har rettigheter. Jeg mener derimot at det er mulig å tillegge fostre all mulig verdi, uten at det betyr at det har rettigheter. I et sekulært, pluralistisk samfunn, der vi har samvittighets- og religionsfrihet, er det naturlig å legge spørsmålet om fosterets verdi på individnivå, som et samvittighetsspørsmål. Rettigheter har å gjøre med hvordan samfunnet organiserer seg og hva myndigheter blander seg i. En diskusjon om dette tar jeg gjerne med Menneskeverd.

[ Erik Andreassen: «Få religiøse ord skaper så mange doble følelser for meg som ordet 'vekkelse'» ]