«Tilpasses oppgavene i kirken de ressurser som er tilgjengelige?»

Vårt Land har den siste uken hatt flere oppslag om sykefraværet blant ansatte i Den norske kirke. Sykefraværsstatistikken viser at blant prester og ansatte på bispekontorene og Kirkerådet, har sykefraværet økt fra 2021 til 2022. Sykefraværet i vår virksomhet ligger nå på 7,2 prosent, mot gjennomsnittet på 6,8 prosent i samfunnet for øvrig.

[ Skyhøyt sykefravær blant kvinner i Den norske kirke ]

Sykefraværet har også økt i samfunnet for øvrig dette året, men økningen er altså høyere i kirken enn resten av samfunnet. Statistikken viser også at det særlig er kvinnelige prester som drar opp sykefraværet. Det kan være mange årsaker til dette, og bidragsytere i Vårt Land har pekt på f.eks. kjønnsrolleforventninger, høyt arbeidspress og sekularisering.

For Vernetjenesten i Den norske kirke er sykefraværsstatistikken viktig å følge med på. Denne statistikken kan gi signaler om hvor godt arbeidet er organisert og tilrettelagt, og hvordan arbeidsmiljøet ivaretar ulike grupper av ansatte. Et økende sykefravær gir grunn til bekymring, og må møtes med gode tiltak.

[ Kommentar: «Hvorfor er prestene syke, når arbeidsforholdene er blitt bedre?» ]

Kunnskap og oppfølging

Som Nasjonalt hovedverneombud i Den norske kirke, tenker jeg at videre behandling av saken kan følge tre spor:

Det ene sporet er å få tak i kunnskap om årsakene til sykefravær. Noe informasjon får vi gjennom arbeidsmiljøundersøkelsene, men nå kan det være grunn til å finne måter å innhente grundigere kunnskap på dette feltet.

Det andre sporet handler om oppfølging av sykemeldte. Gjennom IA-avtalen er det lagt opp til at det skal være en tett oppfølging av ansatte i sykefravær, for å gjøre veien tilbake til arbeidet enklest mulig. Det skal gjennomføres dialogmøter jevnlig og arbeidet skal kunne tilrettelegges. Den norske kirke har også en rutine for sykefraværsoppfølging, men jeg er usikker på om denne følges like godt alle steder. Kanskje tiden nå er inne til å gjennomgå denne rutinen, med tanke på å gjøre den enda bedre for våre yrkesgrupper.

Det bør også tas initiativ til samtaler om hvordan det i prestetjenesten kan legges til rette for at ansatte kan få fritak for særlige belastende oppgaver i perioder. Kan en prest for eksempel få fritak fra begravelser når vedkommende også er pårørende til en alvorlig syk? Eller må man bare stå i det fordi det ikke er andre å sette inn? Tilbud om tilrettelegging er et viktig verktøy for å få ansatte raskt tilbake fra sykefravær.

Den norske kirke har en rutine for sykefraværsoppfølging, men jeg er usikker på om denne følges like godt alle steder

Forebygging av sykefravær

Det tredje sporet gjelder forebygging av sykefravær. Jeg har noen relevante spørsmål til kirkens ledere: Er det for mye press på ansatte i en tid med svak rekruttering og med synkende deltakerantall i gudstjenester og kirkelige handlinger? Tilpasses oppgavene de ressurser som er tilgjengelige? Settes det inn vikarer ved fravær, eller forutsettes det at de ansatte dekker opp både korte og lange vakanser? Følges ansatte godt opp av sine ledere, med medarbeidersamtaler, samtaler om organisering og oppgaver, roller og ansvar, slitasje og utfordringer? Gjennomføres livsfasesamtaler? Løses konflikter raskt og effektivt, slik at dårlig arbeidsmiljø ikke får vedvare over tid? Legges det til rette for ærlige samtaler i kollegiene og stabene om arbeidsmiljø og forventninger? Samarbeider arbeidsgiverne godt om arbeidsmiljø og roller og ansvar i staber hvor noen er ansatt av fellesrådet og noen av bispedømmerådet?

Jeg ser fram til videre behandling av denne saken, og ser fram til gode og viktige samtaler om dette på alle nivåer i kirken, med både ledere, tillitsvalgte og verneombud.

[ Kaller sykefraværet i Den norske kirke oppsiktsvekkende høyt ]