Da jeg i en alder av 15 år flyttet fra Polen til Norge, ble jeg etter hvert del av et miljø på den politiske ytre-venstrefløyen. Jeg forventet ikke at å være jøde skulle bli noe problem der. Det føltes som et trygt sted til tross for mine traumer fra hjemlandet og mobbing i ny og ne på ungdomsskolen i Oslo, og jeg var full av engasjement. Mobbing på skolen skjedde jo på grunn av hvor jeg kom fra – det østlige, kalde og fattige landet. Det falt meg aldri inn å fortelle mine medelever hvem jeg faktisk var, hva min identitet var og hvor mye den betydde for meg. Livet i Polen hadde lært meg å holde den delen av meg for meg selv.
Det føltes befriende å møte likesinnede på venstresiden og være en del av kampen mot rasisme, fascisme, homofobi og en undertrykkende stat, og kjempe for fellesskapet og et rettferdig samfunn.
Etter hvert kom jeg ut av skallet og begynte å være åpen om at jeg var jøde. Kun i egne politisk engasjerte kretser. På den tiden var jeg ikke så opptatt av min jødiske identitet, og det politiske arbeidet tok mye større plass i livet mitt, men det føltes fortsatt trygt.
Jeg husker følelsen av å være utstøtt, stemplet og misforstått. Det var ikke akkurat det jeg hadde forventet fra folk som står for antirasisme og et mer inkluderende samfunn
Verden raste sammen
Alt snudde da jeg fikk tilbud om å jobbe for den jødiske menigheten i Oslo. Jeg takket ja til jobben og ble sakte, men sikkert dratt tilbake til røttene mine. Det føltes plutselig etterlengtet, og jeg opplevde at jeg var velkommen i et nytt fellesskap. Jeg så aldri noen grunn til ikke å forene de to fellesskapene i livet mitt.
Men nyheten om den nye jobben min ble ikke tatt godt imot i det gamle miljøet. Det gikk faktisk overraskende dårlig. Den trygge bobla sprakk, og hele min verden raste sammen.
Jeg ble stemplet som sionist, folk vitset om at jeg måtte like å bade i blodet til palestinske barn, og jeg måtte stadig svare på spørsmål om hvor jeg sto i Palestina-Israel-konflikten. Det gikk nesten ikke an å hilse på folk uten å måtte forklare meg. Jeg skjønte fort at ytre venstre, i likhet med mange andre deler av samfunnet, hadde problemer med å skille mellom jøder på den ene siden, og politikken til staten Israel på den andre. I enkelte tilfeller var det åpenbart at negative holdninger til jøder var maskert som israelkritikk.
Situasjonen jeg havnet i satte sine spor, og jeg ble mindre og mindre aktiv i politikken.
Det merkes at venstresiden har blitt flinkere til å identifisere og jobbe mot dårlige holdninger på sin egen hjemmebane
Ikke bare svart/hvitt
Jeg husker følelsen av å være utstøtt, stemplet og misforstått. Det var ikke akkurat det jeg hadde forventet fra folk som står for antirasisme og et mer inkluderende samfunn.
Jeg kan og vil absolutt ikke skjære alle over én kam. Jeg prøver bare å skissere og formidle virkeligheten min fra den tiden, og det er dessverre lett å huske det negative.
Heldigvis var det ikke kun svart/hvitt, og det fantes folk som støttet meg hele veien. Folk som kan reflektere, stille spørsmål og diskutere uten å gå til angrep, de som er sultne på å lære. De som anerkjenner at kampen mot antisemittisme er en viktig og grunnleggende del av kampen mot rasisme. Dette er mennesker som har hjulpet meg til å ikke miste troen på det vi på venstresiden står for.
Det virker for meg som om veldig mange på venstresiden tror at det å vise solidaritet med jøder og kjempe mot antisemittisme vil undergrave kampen for et fritt Palestina. Jeg vil be folk om å gå litt i seg selv og tenke på det
Det har blitt bedre
Personlig ser jeg en positiv utvikling, og noe har nok forandret seg de siste ti årene. Det merkes at venstresiden har blitt flinkere til å identifisere og jobbe mot dårlige holdninger på sin egen hjemmebane.
Samtidig savner jeg et større engasjement og solidaritet når det gjelder situasjoner hvor jøder og jødiske mål blir rammet av vold og terror, når kjendiser og politikere sprer gammeldags løgnbasert hatpropaganda som er tilgjengelig verden over, og når trusselen fra høyreekstreme i Norge vokser og nynazister i Oslo dukker opp utenfor synagogen under jødiske høytider.
Mange trenger en påminnelse om at jøder verden over ikke er ansvarlige for staten Israels politiske handlinger, og at fordommer mot jøder finnes i mange ulike miljøer
Ingen er fri før alle er fri
Venstresiden er opptatt av å kjempe mot all undertrykking og fordommer. Vi skal være allierte. Ingen er fri før alle er fri. Jeg ser at folk jeg kjenner er veldig aktive på sosiale medier, på gata, i avisene. De er opptatt av alle mulige saker, men når hat rammer jøder, blir det nesten alltid stille. Forferdelig, ubehagelig stille.
Det virker for meg som om veldig mange på venstresiden tror at det å vise solidaritet med jøder og kjempe mot antisemittisme vil undergrave kampen for et fritt Palestina. Jeg vil be folk om å gå litt i seg selv og tenke på det. I mange tilfeller er det nok ikke en bevisst holdning, men jeg mener at det er nettopp der problemet ligger.
Det høres sikkert banalt ut for noen, men mange trenger en påminnelse om at jøder verden over ikke er ansvarlige for staten Israels politiske handlinger, og at fordommer mot jøder finnes i mange ulike miljøer, ikke bare i de mest åpenbart antisemittiske miljøene. Det er et reelt problem på lik linje med undertrykkelsen av det palestinske folket.
[ – Vi trenger et oppgjør med antisemittisme på venstresiden ]