Ettergivenhetens pedagogikk

På Høyres landsmøte var det sterk støtte for forslaget om å innføre et nasjonalt mobilforbud i skolen. Det endte med status quo. Det var enighet om de alvorlige konsekvensene av omfattende mobilbruk. Likevel ble det vedtatt at dette fortsatt i sin helhet skal være et ansvar for skolene, foreldrene og i siste instans barna selv. Utfordringene har blitt belyst i flere omganger, men debatten tok en ny omdreining med Nikolai Astrup sin Ytring på NRK.no 30. januar. Der understreket han tydelig behovet for å «skjerme barna for digitaliseringens skyggesider».

Oppfølgingen i programmet Debatten på NRK dagen etter illustrerer på en tankevekkende måte hvordan vi her ledes på ville veier. Dominerende aktører fraråder å gripe inn, noe vi stiller oss svært kritiske til.

Elevene begynte å snakke sammen, løpe, hoppe og le

For noen år siden undersøkte vi to ungdomsskoler der skolelederne på bakgrunn av konkrete historier med mobbing og uro fikk til strenge restriksjoner på bruken av mobiltelefon. «Slå den av og legg i sekken», slo skolens organer fast. I undervisningssituasjoner der mobilen kunne være til god hjelp, ble den tatt i bruk. Lærerne kunne inndra den om den ble brukt til andre formål. Den ble så utlevert på slutten av skoledagen med melding til foresatte. Da mediene presenterte denne løsningen, kom synsere fra nær og fjern og åkket seg, ikke minst ledelsen for det statlige organet for digitalisering i skolen. Argumentene var identiske med de Mille Sofie Bjerknes fra Unge Høyre brukte i sitt tilsvar til Nikolai Astrup i Debatten på NRK: «Barn og unge har rett på å bruke mobil og nett så mye de vil».

Det de to skolene erfarte, var at elevene begynte å snakke sammen, løpe, hoppe, le og nyte samværet i frikvarterene, at undervisningen kunne starte umiddelbart etter pausene og at læringsmiljøet ble vesentlig bedre

Det de to skolene erfarte, var at elevene begynte å snakke sammen, løpe, hoppe, le og nyte samværet i frikvarterene, at undervisningen kunne starte umiddelbart etter pausene og at læringsmiljøet ble vesentlig bedre. Plagene som fulgte etter meldinger og foto med hån og erting, forsvant, og foreldreorganene applauderte. Lærerne støttet restriksjonene og kunne spre det glade budskap til kolleger ved andre skoler. Få fulgte etter. Vi festet stor lit til hva en lærer fortalte: «Dem tør ikke, vet du». Det krevde nemlig mot å stå imot digitaliseringspresset.

Grensene for liberale praksiser er verdt å tråkke opp, når læring tross alt er det viktigste

Angst for å oppdra

Mot skal til for å akkedere med myndigheter, utdanningsdirektører og digitalt frelste foreldre. Mot skal til for å imøtegå medievitere som Elisabeth Staksrud (som også deltok i NRK-debatten) og ledende pedagoger ved universitetene. De finner nær sagt aldri skavanker ved mediene, bare ved lærere, foreldre og barn som ikke er like kyndige som dem selv. De elevene som fikk møte skillet mellom av og på, bruk og ikke bruk, opplevde en danningsprosess og et konkret utbytte av å være mediefri. Når heller ikke en kunnskapsminister tør å si «begrens mobilbruk og IKT i skolen til det som har med utdanning å gjøre», så styres skolen av angsten for å oppdra. Da står vi igjen med en pedagogikk som i stor grad bygger på ettergivenhet for teknologigigantene.

Grensene for liberale praksiser er verdt å tråkke opp, når læring tross alt er det viktigste. Det innebærer å skille mellom bruk og ikke-bruk, falsk og sann. For å møte disse utfordringene, må studentene øves i å håndtere de digitale forstyrrelsene og ta et etisk ansvar for å være nærværende og sannferdige.