Verdidebatt

«Regimet i Polen viderefører den anti-tyske språkbruken fra kommunistdiktaturet»

EUROPASKEPSIS: Det de nasjonalkonservative makthaverne i Warszawa driver med nå, er å videreføre den anti-tyske språkbruken fra kommunist-diktaturet.

Hva er det med Polen og Tyskland? Midt oppe i den største europeiske krisen siden den andre verdenskrig, velger det nasjonalkonservative regimet i Warszawa å framstille Tyskland som Polens fiende. Og det gjør de med brask og bram. Den tyske fare er faktisk et sentralt element i de polske nasjonalkonservatives politiske fortelling. Behovet for at vestlige land finner sammen nå som Ukraina har blitt invadert, synes ikke å dempe agget mot Tyskland.

Det toppet seg i fjor høst, midt under de dramatiske hendelsene i Ukraina. Da vedtok den polske nasjonalforsamlingen å kreve krigserstatninger fra Tyskland på til sammen 15.000 milliarder (!) kroner. Kravet ble underbygget av en nesten krakilsk anti-tysk retorikk fra de nasjonalkonservatives side.

Jørn Holm-Hansen, seniorforsker, By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet

Den lange valgkampen

Mange ser dette som et ledd i den lange valgkampen, for til høsten velger polakkene nasjonalforsamling. Meningsmålingene tyder foreløpig på jevnt løp mellom de nasjonalkonservative og opposisjonen. Opposisjonen består av alt fra konservative til venstre-sosialdemokrater. De samles om å forsvare rettstaten og å ønske Polen som en konstruktiv deltaker i det europeiske samarbeidet.

Når den polske regjeringen med det nasjonalkonservative partiet Rett og Rettferdighet (PiS) i spissen legger seg ut med Tyskland, er det nettopp for å markere avstand til EU-prosjektet. I EU er Tyskland ikke bare den økonomiske og teknologiske motoren, men også drivkraften for å fordype samarbeidet. Den polske regjeringen ønsker minst mulig europeisk samordning. Den vil holde seg til egne – lave – standarder for rettsvesen, arbeidsliv, miljø, klima og reproduktive rettigheter.

Men det er også en annen grunn til at det nåværende regimet i Polen angriper Tyskland verbalt. De nasjonalkonservative er nærmest genetisk programmert til å drive minnepolitikk. Det er en av deres politiske pilarer. Minnepolitikk går ut på knesette én bestemt fortolkning av historien, der egen nasjon er offer og andre overgripere.

Og sant nok, det mangler ikke historiske eksempler på at Polen har blitt offer for overgripere i form av aggressive nabostater. Men den nasjonalkonservative minnepolitikken gir ikke rom for nyanser. Her finnes det bare tre kategorier aktører: Helter, martyrer og svikere. Dermed bli angrepene på Tyskland også angrep på den polske opposisjonen. De blir framstilt i rollen som svikere.

Den EU-vennlige opposisjonslederen Donald Tusk blir ofte avbildet, gjennom tegninger og fotoshopping, iført tyske nazi-uniformer. Det er takken for å ville ha et godt forhold til det øvrige Europa.

Men det er også en annen grunn til at det nåværende regimet i Polen angriper Tyskland verbalt. De nasjonalkonservative er nærmest genetisk programmert til å drive minnepolitikk

Den tyske fare

PiS-regimet er ikke de første til å spille på anti-tysk retorikk. Det samme gjorde nemlig de som styrte Polen i tiårene etter den andre verdenskrig og fram til 1989. De satt med makten takket være Sovjetunionen, og ble etter hvert mektig upopulære. Folket – og særlig arbeiderklassen på de store bedriftene – gjorde opprør etter opprør mot regimet. Da gjensto ett argument fra regimets side: Det er bare vi som har tillit i Moskva, og det er bare Moskva som kan gi oss sikkerhetsgarantier mot Tyskland.

Potsdamkonferansen i 1945 hadde gitt Polen store landområder som tidligere hadde vært Tyskland. Tre millioner tyskere ble fordrevet fra disse områdene med byer som Wrocław, Gdańsk og Szczecin. Polakker flyttet inn. Mange av dem kom fra Vilnius og Lviv, som nå hadde blitt innlemmet i sovjetrepublikkene Litauen og Ukraina.

Et sentralt element i de nye kommunistiske makthavernes propaganda var at de «gjenvunne landområdene» alltid egentlig hadde vært polske, og ikke tyske. Arkeologi krevdes for å underbygge denne påstanden. Grunnlaget for anti-tysk minnepolitikk ble lagt.

Og det ble regelmessig vist til «den tyske fare». Her kom det hjelp fra den tyske høyresiden, kristeligdemokratene. Selv om sosialdemokraten Willy Brandt tok initiativet til å anerkjenne grensa fra Potsdam allerede i 1970, var det ikke før i 1990 at Forbundsrepublikken Tyskland endelig ga avkall på kravet om å få tilbake de tapte landområdene.

Det de nasjonalkonservative makthaverne i Warszawa driver med nå, er å videreføre den anti-tyske språkbruken fra kommunistdiktaturet

Umulig å nyansere krigshistorien

Det de nasjonalkonservative makthaverne i Warszawa driver med nå, er å videreføre den anti-tyske språkbruken fra kommunistdiktaturet. For få år siden fikk de gjennom en lov som gjør det nærmest umulig å nyansere bildet av polakkers rolle under den nazi-tyske okkupasjonen. Her gjaldt den minnepolitiske fortellingen om at man enten er offer eller overgriper. Det at en del polakker deltok i jødeforfølgelsene, skal ikke opp i lyset.

PiS-regimet legger vekt på å framstå som den katolske kirkens våpendragere. Da kunne de med fordel tatt en titt på hva de polske biskopene gjorde i 1965. Da sendte de et hyrdebrev til de tyske biskopene og sa om den andre verdenskrig: «Vi tilgir, og ber om tilgivelse». Dette vakte furore hos de kommunistiske makthaverne, som responderte med en rekke innstramninger overfor kirken. Den gang som nå var ærlig selvransakelse på vegne av egen nasjon uønsket. Og den gang som nå skulle Tyskland framstilles som en trussel.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt