«Når verden går i oppløsning, slik det gjør i en krig, bør i det minste de kristne kunne stå sammen»

Helt siden reformasjonen har protestantiske kirker i Europa hatt begrenset kirkefellesskap. Etter annen verdenskrig, dypt berørt av forbrytelsene mot menneskeheten, skjøt den økumeniske bevegelsen fart: Kirkenes splittethet er en skandale i møte med en sønderslått verden. Når verden går i oppløsning, slik det gjør i en krig, bør i det minste de kristne kunne stå sammen, uansett forskjeller i troslæren.

Leuenbergavtalen fra 1973 opprettet Communion of Protestant Churches in Europe (CPCE) og banet veien for at de reformatoriske kirkene praktiserer det teologene kaller «alter- og prekestolfellesskap». Det betyr at alle som er medlemmer i en av kirkene er automatisk velkomne som medlemmer, og ved den andre kirkens nattverdsbord. I Norge er både Den norske kirke og Metodistkirken medlem i CPCE.

Avtalens 50-årsdag ble markert med en teologisk konferanse i Debrecen, Ungarn, under teamet «Å være kirke sammen». Jeg benyttet anledningen til å intervjue teologer og kirkeledere fra de to CPCE medlemskirkene i Ungarn, den reformerte kirken og den lutherske kirken.

Protestantismen i Ungarn

Den reformerte kirken er den største protestantiske kirken i Ungarn, med omtrent 20 prosent av befolkningen som medlem. Kirken kjennetegnes blant annet av at mange medlemmer av Ungarns omstridte regjering er medlemmer i den. Etter mange vanskelige år for kirkene, under kommunistregimet, opplever kirken nå en stor støtte, også økonomisk, fra regjeringen. Nasjonal ungarsk og kirkelig reformert identitet er tett knyttet sammen.

Den lutherske kirken i Ungarn er langt mindre og mer etnisk sammensatt, samtidig som den har mindre makt og færre politiske støttespillere. Den nåværende biskopen har vært kritisk i den offentlige diskursen mot regimet, og hadde blant annet en sentral rolle i protesten mot Victor Orbans restriktive politikk under den syriske flyktningkrisen i 2015.

Nasjonal ungarsk og kirkelig reformert identitet er tett knyttet sammen

Kirkene og krigen i Ukraina

Konferansen i Debrecen, bare 200 km fra grensen til Ukraina, tematiserte i forbausende liten grad krigssituasjonen. På spørsmål hvordan krigen i nabolaget preget kirkene og livet i grenselandet, sa de lokale kirkelederne at man egentlig i ganske liten grad var direkte berørt av det som foregikk i nabolandet, og at flyktninger fra Ukraina i stor grad reiste videre til Vest-Europa. Ungarn har som kjent markert seg kritisk i forhold til EUs Russlands- og Øst-Europa-politikk. Kirkelederne jeg snakket med var primært opptatt av å understreke at man ønsket en fredelig løsning. Det som kom frem i samtalen var at man var kritisk til vestens ensidige fordømmelse av Russlands aggresjon, men ønsket ikke å ta politisk stilling ut over at man ønsket fred i Ukraina.

[ Putins «hellige krig»: – Russland får mer støtte fra andre konservative land med retorikken ]

Kirke, stat, nasjon

Viktor Orban har fremstilt Ungarn som det kristne Europas forsvarer mot en (forestilt) islamsk trussel. Patriotisme, nasjonalisme og en svært streng innvandringspolitikk går hånd i hånd med en styrking av landets profil som «kristent land», der man søker samhandling med majoritetskirkene.

Mitt inntrykk var at den reformerte kirken i Ungarn til forskjell fra for eksempel Den norske kirke og andre kirkesamfunn i Vest-Europa, i mindre grad ønsker å ta eksplisitt avstand fra Putins krigføring i Ukraina. Mens Den norske kirke gjerne beskyldes for å være venstrevridd, kan man nok ikke si det samme om den reformerte kirken i Ungarn, selv om mange av teologene jeg møtte som er tilknyttet akademia nok hadde et langt mer nyansert syn.

I denne sammenhengen blir det viktig å minne seg selv på hvor mye ens egen historie og geografiske beliggenhet har å si for de valgene et land, og også et lands kirkesamfunn, tar. Også Den norske kirke, som inntil nylig har vært statskirke, har fungert som statens høyre hånd i for eksempel assimileringspolitikken mot urfolk og minoriteter. Veien fra ekteskap mellom stat og kirke til en uheldig sammenblanding av teologi og politikk er kort, uansett hvor man måtte befinne seg i Europa.

Også Den norske kirke, som inntil nylig har vært statskirke, har fungert som statens høyre arm i for eksempel assimileringspolitikken mot urfolk og minoriteter

Å være kirke sammen

Leuenbergavtalen tar ikke stilling til spørsmålet om medlemskirkers politiske holdninger. Den peker på at kirkene må samhandle i «vitnesbyrd og tjeneste», og ikke minst tjenesten i verden, kirkens diakonale nærvær. Det kirkefellesskapet også har pekt på er at protestantiske kirker har en særskilt oppgave, og et særskilt ansvar, for å bidra til oppbyggingen av velfungerende demokratiske strukturer der de er. Nettopp demokrati hører til kirker som har sine røtter i reformasjonen, som på mange vis kan fortolkes som et oppgjør med hierarkiske strukturer og arbeid for at alle har rett til å bli hørt og til å bestemme over fellesskapet.

De økumeniske fellesskap vi er en del av som kirker i Norge, slik som CPCE, er derfor viktige, ikke bare som en arena for teologisk utveksling, men også for å tematisere hva det betyr «å være kirke sammen» i et Europa der det foregår en blodig krig i nabolaget. Ikke minst er det viktig at man samles rundt det samme bord, der man er forpliktet til å se hverandre i øyehøyde, og kan tematisere de vanskelige spørsmålene.

[ Heilag slagmark ]