«Når verden går i oppløsning, slik det gjør i en krig, bør i det minste de kristne kunne stå sammen»
UNGARN: Det er viktig å minne seg selv på hvor mye ens egen historie og geografiske beliggenhet har å si for de valgene et land, og også et lands kirkesamfunn, tar. Veien fra ekteskap mellom stat og kirke til en uheldig sammenblanding av teologi og politikk er kort, uansett hvor man måtte befinne seg i Europa.
FELLESSKAP: Leuenbergavtalen fra 1973 opprettet Communion of Protestant Churches in Europe (CPCE) og banet veien for at de reformatoriske kirkene praktiserer det teologene kaller «alter- og prekestolfellesskap», skriver Stephanie Dietrich.
privat
Helt siden reformasjonen har protestantiske kirker i Europa hatt begrenset kirkefellesskap. Etter annen verdenskrig, dypt berørt av forbrytelsene mot menneskeheten, skjøt den økumeniske bevegelsen fart: Kirkenes splittethet er en skandale i møte med en sønderslått verden. Når verden går i oppløsning, slik det gjør i en krig, bør i det minste de kristne kunne stå sammen, uansett forskjeller i troslæren.
Leuenbergavtalen fra 1973 opprettet Communion of Protestant Churches in Europe (CPCE) og banet veien for at de reformatoriske kirkene praktiserer det teologene kaller «alter- og prekestolfellesskap». Det betyr at alle som er medlemmer i en av kirkene er automatisk velkomne som medlemmer, og ved den andre kirkens nattverdsbord. I Norge er både Den norske kirke og Metodistkirken medlem i CPCE.
Avtalens 50-årsdag ble markert med en teologisk konferanse i Debrecen, Ungarn, under teamet «Å være kirke sammen». Jeg benyttet anledningen til å intervjue teologer og kirkeledere fra de to CPCE medlemskirkene i Ungarn, den reformerte kirken og den lutherske kirken.
Bestill abonnement her
KJØP
