Gelius besvarer min oppfordring til ham om å ta avstand fra de krigerske budene og forbildene som Bibelen gir, med å vise til Jesu kjærlighetsbudskap (VL 15.02). Men Jesus sier også: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» (Matteus 10:34).
Jesus var som Gelius sier, verken en politisk leder eller krigsherre. Nestekjærlighet og tilgivelse skal praktiseres på det medmenneskelige plan. Men det var romerloven og senere rettstatens voldsmonopol som skapte det miljø som muliggjorde praktisering av nestekjærlighet, ettersom individer og ætter da ikke lenger var ansvarlige for å opprettholde samfunnsordenen ved å hevne overgrep. Praktisering av Kristi kjærlighetsbudskap kan ikke spaltes av fra spørsmålet om statsdannelse og rettferdighet.
Nærmere å sammenlikne Muhammed med Moses enn med Jesus
Gelius karakteriserer Muhammed som politisk leder og krigsherre. Bibelen er ikke fremmed for at Guds profet kan være det. Moses massakrerte 3.000 av sitt eget folk som straff for at de danset rundt gullkalven (andre Mosebok 32:26). Det ligger nærmere å sammenlikne Muhammed med Moses enn med Jesus. Ulikt Kristus grunnla Muhammed en statsdannelse basert på religiøse prinsipper. For øvrig står nestekjærligheten sentralt også i islam: Hvert kapittel i Koranen åpner med en påkallelse av Guds kjærlighet og nåde.
Oppfordring til en prinsipiell stillingtaken
I sitt innlegg VL 01.03 insinuerer Leif Aage Tønnessen at jeg kommer med ukvalifiserte påstander, som om jeg ikke skulle kjenne til Kristi kjærlighetsbudskap, og som jeg ikke vet at det finnes mange kristne, også i den ortodokse kirke, som praktiserer dette budskapet helhjertet. Men kjærlighetsbudskapet til tross støtter Den russisk-ortodokse kirke i Russland med 100 millioner tilhengere angrepskrigen i Ukraina (kfr. VL. 04.03). Historien viser dessuten at kristne kirker har begått utallige kriger og overgrep i Guds navn. Bakgrunnen for mitt innlegg i VL 10.02 var at Gelius rettet en advarende pekefinger mot voldspotensialet i islams lære og historie, men overser det tilsvarende potensiale i Bibelen. Dette var ment som oppfordring til en prinsipiell stillingtaken adressert til fredselskende ledere som det finnes mange av i alle kristne kirker.
Min oppfordring er at religiøse ledere primært feier for egen dør fremfor å reise fingeren mot andre religioner
«Den andre»
I en artikkel i Aftenposten (27.10.22) påpekte Trond Bakkevik hvordan religionens rolle for å mobilisere folkemasser for krigerske formål ofte går under radaren i en overveiende sekulær offentlighet. Han gjør det klart at religion ikke er en noen entydig størrelse og at noen tolkninger av de religiøse skrifter er undertrykkende og ekskluderende. Dette gjelder både islam, jødedom og kristendom (og vi kan også legge til det fjerne Østens religioner). I en tid der store og blodige internasjonale konflikter støttes av religiøse ledere, er det derfor behov for at prester og teologer tar avstand fra en slik praksis. Min oppfordring er at religiøse ledere primært feier for egen dør fremfor å reise fingeren mot andre religioner. Det er når et trossamfunn utpeker «den andre» som Satans forkjemper at religionen kan utløse aggresjon. Verken Gelius (i sitt svar til meg i VL 15.02) eller Tønnessen adresser denne bekymringen.
Som bahá'í mener jeg oppriktig at både Bibelen og Koranen skal æres som Guds Ord, men at det ikke lenger er Guds vilje at religion skal brukes til å legitimere vold, krig og forbannelse av andre. Dette er ikke forenlig med ånden i en ny tidsalder. Det tror jeg mange kristne og muslimer vil være enige i.
[ Svenske kyrkan planlegger for krig – Skal kunne gravlegge 500.000 ]
