Fra budskap til person

De siste ukene har NRK fått mye oppmerksomhet på grunn av sitt samarbeid med influenseren Sophie Elise. Samarbeidet er blitt kritisert og latterliggjort og ble nylig avsluttet. Som kirke tenker jeg at vi har mye å lære av situasjonen. NRKs forsøk på å nå ut til yngre generasjoner kan framstå som ekstremt og fullstendig irrelevant for en så seriøs organisasjon som Den norske kirke. Men er det egentlig det? Er ikke kirken en av mange aktører som utfordres og tvinges til å prøve stadig nye strategier for å lede og kjempe om kommende generasjoners oppmerksomhet? Jeg tror vi kommer til å se mer av dette i årene som kommer.

For noen uker siden var jeg på et foredrag av den svenske forskeren Frida Mannerfelt. Foredraget var en historisk-homiletisk tilnærming til spørsmålet «Hvorfor skal de lytte til det vi har å si?». Jeg mener Mannerfelt lærte meg like mye om ledelse for en ny tid og for nye generasjoner som hun gav meg innsikt i hvilke idealer som har preget presters forkynnelse fra 1900-tallet fram til i dag.

Autoritet – stadig mer negativt

I boken Authority – a Sociological History hevder den amerikanske sosiologiprofessoren Frank Furedi at samtalen om autoritet har forandret seg til å bli stadig mer negativ, og at dette er en utvikling som spesielt gjelder for tiden etter 1950. Furedi hevder at vi kan se fire tendenser som preger narrativer om autoritet. Den første er den unngående. Gjennom å unngå å snakke om autoritet kan vi fremstå som selvstendige mennesker og dermed ikke assosieres med det autoritære. Det er derfor vi for eksempel kan føle behov for å presisere at «jeg kan jo bare snakke for meg selv i denne saken».

Den andre tendensen er vår redsel for autoritet. Autoritet fremstilles ofte som noe ondt eller noe som er nødvendig når vi blir truet, for eksempel når en pandemi fører til strenge og inngripende tiltak. Som etterfølges, men bare fordi det er et nødvendig onde akkurat der og da.

En tredje tendens i vår samtale om autoritet forteller oss at autoritet er noe som er tapt, noe vi ikke har eller noe som ikke eksisterer lenger. Slik kan samtalen om autoritet handle om sorgen over forandring eller at «det var bedre før».

Den siste tendensen i våre narrativer om autoritet, er ekspertisen. Den autoritet vi stoler på, er ifølge Furedi, den som knyttes til vitenskap og kunnskap og som uttales av eksperter. Det interessante med Furedis poeng er at når en person forstås som ekspert, så har hen dermed også etablert autoritet til å kunne uttale seg om nesten hva som helst.

Vi risikerer å si det som lytterne vil høre, fordi betoningen av den personlige autoriteten gjør kirken mer avhengig av bekreftelse. Kirkens profetiske stemme risikerer å få stadig svakere volum

Den personlige autoriteten

Den homiletiske litteraturen fra 1900-taller gir oss innsyn i hvilke endringer som har gitt forkynneren autoritet gjennom historien. Mannerfelt skiller mellom offentlig og personlig autoritet når hun svarer på spørsmålet «med hvilken autoritet forkynnes evangeliet i dag?» Svaret finner hun i dreiningen fra å betone den offentlige autoriteten som ligger i ekspertise og representasjon av det hellige - til en økende vilje til å framheve den personlige autoriteten. Ifølge Mannerfelt kan dette noe forenklet forklares som et skifte fra budskap til relasjon. Dette gjelder alle kirker, hevder Mannerfelt, selv om det ikke er uproblematisk. Vox pulpit risikerer å bli vox populi. Med det menes at vi risikerer å si det som lytterne vil høre, fordi betoningen av den personlige autoriteten gjør kirken mer avhengig av bekreftelse. Kirkens profetiske stemme risikerer å få stadig svakere volum.

Det er ingen tilfeldig utvikling. Siden den offentlige autoriteten forstås som noe negativt som bør unngås og som assosieres med termer som «makt», «uselvstendighet» og «blind lydighet», blir den personlige autoriteten det eneste mulige alternativet, ifølge Mannerfelt.

Instabil autoritet

Det problematiske med betoningen av personlig autoritet er at den er avhengig av at andre bekrefter den. Det er en veldig instabil autoritet.

Som kirke klarer vi kanskje å unngå å bli så avhengig av enkeltpersoner. Enten det er i samarbeid med influensere eller for eksempel hvordan vi benytter oss av den autoritet «Farmen-presten» har klart å oppnå. Som kirke kan vi kanskje til og med klare å unngå algoritmisk autoritet, som forteller hvilke stemmer som skal lyttes til, eller hvilke tema som får være viktige.

Vi kan gripe fast ved noe mer stabilt, i alle fall om vi velger å stole på Frank Furedi. Et kjennetegn ved vår tid er, som sagt, at det eller den som bygger på ekspertise bygger på noe som forstås som positivt, noe som er til å stole på. Kunnskap, vitenskap og ekspertise kan med andre ord fortsatt være seriøse aktørers autoritet – også de som vil lede og nå fram til yngre generasjoner.

Med hvilken autoritet forkynnes evangeliet i dag? Hvorfor skal de lytte til det vi har å si? Det er mye læring i å snakke om hvilke bevisste og ubevisste strategier vi som kirke benytter oss av – når vi skal nå ut med evangeliet om han som sa at han har fått all makt, i himmelen og på jorden.

[ Lærer om kritisk tenkning på kristen folkehøgskole ]