En «smalere» kirke, Langeland?

Når den profilerte kvinneprestmotstanderen Sverre Langeland, sogneprest i Sandviken, pensjonerer seg før tiden, skal ingen være i tvil om grunnen. I Vårt Land 24. februar gjør han det klart at han føler seg presset ut av Den norske kirke, blant annet på grunn av bispevedtaket fra 2020 som avgjorde at det ikke lenger er mulig for mannlige prester å reservere seg mot å samarbeide med kvinnelige kolleger. Med andre ord må man slutte å boikotte kvinnelige prester, noe Langeland åpenbart har gjort i alle år med bibel i hånd, med «embetsteologi» og nærmere 2000 års kirkehistorie i ryggen, og med god støtte fra andre trossamfunn som, om ikke annet, kan enes om at det er Guds vilje at kvinner skal holde seg unna alter og prekestol, i overensstemmelse med sine gudgitte evner og oppgaver.

Hvem stammer dette kvinnesynet fra?

Men hvem er så fortolkerne av denne «Guds vilje»? Hvem stammer dette kvinnesynet fra? Ikke fra Jesus, som hadde kvinnelige disipler i sitt følge og først åpenbarte seg for dem. Nei, det stammer fra Peter og Paulus, fra kirkefedrene og historikerne, en lang rekke menn, i sum patriarkatet, som sørget for å nedtone og fortie kvinnenes rolle i urkirken og i utvalget av tekster til Det nye testamentes kanon. De gnostiske evangeliene, som er nesten like gamle som NTs evangelier, ble forkastet som kjetterske. Det var det nok flere grunner til, men en samtale mellom Maria Magdalena og disiplene i det gnostiske Mariaevangeliet kan gi oss én pekepinn om hvorfor de ikke passet inn i kirkens kram. Etter at Maria har satt mot i de redde og gråtende mennene, har hun på Peters oppfordring delt ord Frelseren har sagt til henne: «som du, (men) ikke vi kjenner, ei heller har vi hørt dem.» Disiplene tror ikke på det hun så forteller, for «sannelig har denne lære merkelige tanker», men Peter hekter seg opp i noe annet: «Talte han virkelig med en kvinne uten at vi visste om det? Skal vi alle vende oss om og lytte til henne? Foretrakk han henne fremfor oss?»

Maria gråter og spør Peter om han tror hun lyver. Levi griper da inn og sier følgende: «Peter, du har alltid vært oppfarende. Nå ser jeg deg kjempe mot kvinnen på samme måte som mot våre fiender. Men har Frelseren gjort henne verdig, hvem er da du at du forkaster henne?»

I mine øyne har Den norske kirke på beundringsverdig vis vist vei gjennom sin aksept av kvinner som like verdige som menn til å representere Kristus ved alteret. Langt fra å gjøre kirken «smalere», det vil si trangere, har dens biskoper gjort døren høy og porten vid for alle troende, i sann kristen ånd

Ja, Peter har tydelig misogyne trekk

Sitatene er hentet fra boken Maria Magdalenas evangelium (red. Turid Nystøl Rian, 1996). I sin lærde og instruktive innledning til de gnostiske tekstene skrev (nå avdøde) professor dr. theol. Turid Karlsen Seim følgende om det vanskelige forholdet mellom Maria Magdalena og Peter, som omtales i flere skrifter, blant dem Pistis Sophia: «Konflikten mellom Maria og Peter er et dominerende innslag i teksten. Ja, Peter har tydelig misogyne trekk. Han har problemer med at Maria er åndelig mer fremskreden enn hans mannlige kolleger, ‘hun som er av kvinneslekt!’.»

Seim stiller spørsmålet: «Har dette vært en diskusjon om Maria Magdalena, en Jesu disippel den gang da åpenbaringen ble gitt, eller har den like mye dreid seg om hvilken rolle kvinner skulle spille i tekstenes egen samtid? Det siste kan ikke avvises. Vi aner heftige kontroverser om kvinner kunne utøve lederskap og være åndelige autoriteter, og vi aner at sterke kvinner har truet menn som var vant til at de hadde makten, retten og æren. Vi aner en historie som har vært glemt og ukjent, men som samtidig er oss underlig velkjent.»

Den norske kirke har vist vei

Ja, underlig og sørgelig velkjent. Sverre Langeland og hans meningsfeller i DNK har klamret seg til den i det lengste, og de er, som nevnt, langt fra alene. I den kirken jeg selv tilhører, er spørsmålet om kvinnelige prester lagt dødt, presumptivt én gang for alle. I mine øyne har Den norske kirke på beundringsverdig vis vist vei gjennom sin aksept av kvinner som like verdige som menn til å representere Kristus ved alteret. Langt fra å gjøre kirken «smalere», det vil si trangere, har dens biskoper gjort døren høy og porten vid for alle troende, i sann kristen ånd. Men ikke for sogneprest Langeland, som altså velger å gå av først nå, to-tre år etter det omstridte vedtaket. For ham har muligens utsikten til å få en kvinnelig biskop i Bjørgvin vært den siste dråpen?