Det står ikke så ille til med den norske offentligheten som mange skal ha det til. Slik man kan kort oppsummere Ytringsfrihetskommisjonens funn i deres utredning om ytringsfrihetens kår i Norge, som har vært ute til høring i januar. Godt er det.
Ikke desto mindre er det flere som opplever offentligheten som mer polarisert enn tidligere. Det er uheldig. Det kan føre til at flere kvier seg for å ytre seg fordi de opplever at ordskiftet har blitt for røft. Ille er det også om det fører til at flere tenker at innskrenkninger av ytringsfriheten kan være veien å gå for å kjøle ned temperaturen.
Ytringsfriheten henger sammen med religionsfriheten
Mange tenker seg at tros- og livssynssamfunn er blant dem som går i bresjen for å begrense ytringsfriheten. Tros- og livssyns-Norge er mangfoldig, så du vil åpenbart finne eksempler på at enkelte tar til orde for å forby ytringer som oppleves som krenkende. Når tros- og livssynssamfunnene uttaler seg samlet, slik de gjør i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), er budskapet imidlertid alltid at ytringsfriheten skal man verne om. Selv når denne rettigheten blir brukt til å fremme ytringer som er krenkende og endog blasfemiske.
Ytringsfriheten henger nært sammen med en annen menneskerettighet. Religionsfriheten. Så nært at det ikke er mulig å ha den ene uten den andre
Det er en veldig enkel forklaring på det. Fjorten av STLs femten medlemssamfunn representerer religions- og livssynsminoriteter. For minoriteter er ytringsfriheten enda mye viktigere enn for majoriteten. I de samfunn hvor ytringsfriheten har dårlige kår er det minoritetene som rammes hardest. Det gjelder ikke minst religions- og livssynsminoriteter.
Videre henger ytringsfriheten nært sammen med en annen menneskerettighet. Religionsfriheten. Så nært at det ikke er mulig å ha den ene uten den andre. Et samfunn kan ikke praktisere ytringsfrihet uten å praktisere religionsfrihet, eller motsatt. I Norge har vi så definitivt ytringsfrihet. Og tilhengere av en religion har så absolutt også frihet til å ytre seg kritisk om en annen.
Bidrar til debatten
Ett tydelig eksempel på det er Einar Gelius, prest i Den norske kirke, som har kritisert islam i en rekke innlegg i flere ulike aviser og andre utgivelser. I det siste har han også kritisert sine egne prestekolleger i DNK for å ikke være like kritiske til islam som ham. Man kan si mye om denne enmanns islamkritikkampanjen til Gelius. For min egen del tror jeg at jeg skal nøye meg med å si at jeg ikke er så veldig imponert over nivået på islamkritikken Gelius bringer til bords og den tilfører lite nytt. Jeg synes heller ikke hans kritikk av egne kolleger i Den norske kirke er veldig konstruktiv. Han er imidlertid i sin fulle rett til å fremme denne kritikken i offentligheten. Og han får utvilsomt slippe til. En rekke steder.
Mange synes nok det er nedslående at minoriteter blir plukket på og at de samme påstandene blir fremmet om igjen og om igjen. Da hjelper det kanskje å tenke på at alternativet til et samfunn uten ytringsfrihet ganske sikkert vil være langt verre for de samme minoritetene
Og han får svar. Tilsvarene, fra Sunniva Gylver og Åsta Dokka i Vårt Land, holder etter min mening en høyere kvalitet. Det betyr ikke at de kritiske innleggene fra Gelius er uten verdi. Det er kanskje flere som deler hans tanker i befolkningen for øvrig. Derfor er det trolig sunt at disse kommer til syne i debattspaltene, og enda bedre at de blir møtt med gode og gjennomtenkte svar. I sum resulterer det forhåpentligvis i at leserne blir mer opplyst og bedre informerte enn de var før de leste disse innleggene.
Bedre enn alternativet
Mange synes nok det er nedslående at minoriteter blir plukket på og at de samme påstandene blir fremmet om igjen og om igjen. Da hjelper det kanskje å tenke på at alternativet til et samfunn uten ytringsfrihet ganske sikkert vil være langt verre for de samme minoritetene. Det finnes det dessverre altfor mange eksempler på rundt om i verden.