God kulturimperialisme?

Som kristen bør jeg vel heie på kommentator Emil André Erstads poeng (VL 7. des.) om betydningen det kristne menneskesynet har hatt for utviklingen av god samfunnspraksis i vår del av verden. Inkludert motivasjonen og frimodigheten det gir for å kjempe mot urett.

Selv om denne holdningen måtte bli beskyldt for å være både «kulturimperialisme eller kolonialisme…. er den likevel rett», skriver han. «Kall meg gjerne kulturimperialist viss det betyr at eg er ein som står opp mot urett».

Andre måter?

Kanskje finnes det bedre måter å kjempe mot urett på enn å sette oss på vår høye kristne hest? I kampen mot urett der ute i verden, inkludert homofiles rettigheter og livsvilkår, står vi overfor et formidabelt, interkulturelt kommunikasjonsproblem. Hvordan fremme synspunkter og kritikk som faktisk blir lyttet til? Vi har gitt oss selv retten å tale til, men hvordan få andre i tale?

I Bergens Tidende minner lærer Jarle Mong om hvordan kritikk gjerne preller av fordi folk i andre kulturelle og religiøse kontekster ser ting hos oss som de reagerer på. Det er heller ikke så lett å glemme hvordan den vestlige, «kristne» verden, har fart fram og tatt seg til rette rundt omkring. Det er ikke «historielaust» å tenke på det.

Vestens forklaringsproblem

Vi har opplagt et forklaringsproblem når vi i dag med den største selvfølge forkynner for all verden hvordan menneskerettigheter er å oppfatte og skal praktiseres. For hvorfor var ikke alt dette så opplagt for oss den gang vi selv undertegnet Menneskerettserklæringen i 1948? Det gikk flere tiår før homofili ble avkriminalisert i Norge, i 1972. Det kristne menneskesynet slo selvsagt ikke plutselig til akkurat det året. Dets forståelse og praktisering er på komplekst vis alltid vevd inn i samfunnsutviklingen.

Vi har altså tillatt oss selv å utvikle våre forståelser og praksiser over tid, men andre må være så gode å rette seg etter det som til enhver tid er vår forståelse. Vi har mye å takke det kristne menneskesynet for, og det er interessant å diskutere hvordan det også har preget humanismen. Men det er nokså tilfeldig at vi er født og sosialisert inn i en kristen kulturkrets. Andre har det på tilsvarende vis andre steder. Alle har vi generelt internalisert det vi er blitt formet av.

Vi har altså tillatt oss selv å utvikle våre forståelser og praksiser over tid, men andre må være så gode å rette seg etter det som til enhver tid er vår forståelse

Vi er produkter av kulturell selvfølgeliggjøring og avhengighet. Det bør stemme oss til større refleksjon over menneskelige vilkår, til mer åpenhet og ydmykhet overfor andre.

Potensialet i det kristne menneskesynet

Dette er ikke en invitasjon til relativisme, at «alle kulturer er like mykje verd». Men det er en invitasjon til å trenge dypere ned i potensialet som ligger i det kristne menneskesynet som et universelt begrep. Hvis det er slik at Gud har skapt mennesket i sitt bilde, betyr vel det at det i utgangspunktet ligger noe felles og universelt i alle mennesker, som for eksempel kommer til uttrykk i menneskelige behov og drivkraft til å finne løsninger. Så prøver folk å få til livene sine ut ifra forutsetningene de lever under og er preget av.

En slik gjensidig anerkjennelse av den fellesmenneskelige grunntilstanden åpner opp for kontakt og dialog med senkede skuldre. Ivaretagelse av hverandres verdighet og tillitsbygging står sentralt i slike kommunikasjonsforløp. Da blir det lettere å løfte blikket for å se og lære mer både om oss selv og om/av hverandre?

Å knytte det kristne menneskesynet til en bestemt samfunnsutvikling i Vesten, slik Erstads artikkel bidrar til å gjøre, er en gavepakke til statsledere som dessverre kommer langt med å peke på Vestens «imperialistiske» hang til å ta definisjonsmakten

Arven fra Reichelt

I høst har Vårt Land viet mye plass til biografien om den dialogorienterte misjonsnestoren Karl Ludvig Reichelt. Er det bare en bok om et kuriøst kapitel i norsk misjonshistorie, eller kan den inspirere til hvordan å fremme verdier i en globalisert verden? Misjonsledere som Helge S. Gaard i NMS og Silje Kvamme Bjørndal i Areopagos skriver i avisen om hvordan arven fra Reichelt lever videre.

For en kristen avis som Vårt Land bør det også være interessant å reflektere over hvordan slike strategier kan komme til uttrykk i kritisk journalistikk om forhold i andre land. I så måte gir pinsevennleder Ingunn E. Ulfsten avisen en tankevekkende tilbakemelding angående homofilisaken i Ghana (VL 9. des). Å knytte det kristne menneskesynet til en bestemt samfunnsutvikling i Vesten, slik Erstads artikkel bidrar til å gjøre, er en gavepakke til statsledere som dessverre kommer langt med å peke på Vestens «imperialistiske» hang til å ta definisjonsmakten. «Vestliggjøring» er blitt et effektivt skjellsord der ute.

En kan ofte lure på om dialogisk tilnærming til konflikttemaer bare er urealistisk og livsfjern romantikk. Det finnes altfor mange tilspissede situasjoner og harde fronter. I denne tid savner vi sårt stemmer som Desmond Tutu, som kunne løfte det kristne menneskesynet ut av den vestlige skyggen.