Verdslige bibeloversettere?

Inflasjonen i akademiske titler har eksplodert. I 1960 var det 214 professorer i Norge, i dag er det visst nærmere seks tusen. Folk som har skrevet en «mastergrad» i filosofi, går usjenert rundt og kaller seg «filosofer». Det er like meningsfullt som om jeg etter en tilsvarende avhandling om gammeltestamentlige profeter, skulle titulere meg som «profet».

Sylvfest Lomheim kaller seg «professor i oversettelse». Er ikke det nærmest på linje med å kalle seg professor i høydehopp? Den selsomme tittelen forlener ham ikke desto mindre med en uinnskrenket autoritet, i den grad at det ifølge professoren «står til stryk», det Bibelselskapets oversettere gjør. Han forlanger «spisskompetanse» både i gresk og i det norske språk, kort sagt: «Det kreves rett og slett verdslige oversettere.» Så vel teologisk kjennskap til Bibelen som tilhørighet til kirken er med andre ord til hinder for «en god oversettelse av Bibelen».

Herberge eller husrom?

Hvordan står det så til med professorens egen spisskompetanse i sitt «fag». Jeg har i utklipp en artikkel han skrev om oversettelsen av juleevangeliet – jeg husker ikke når og hvor. Her er han ganske skråsikker i sine (for)dommer. «Lukas skreiv ikkje om herberge,» slår han fast. Jeg har bibler på 15 språk, og den eneste som mangler herberge er den norske fra 2011. Det greske katályma betyr herberge eller vertshus også på nygresk; «husrom» er ikke feil, men uttrykk for en særegen norsk trang til å drepe poesien i så vel gudsord som salmeskatt. Professorens applaus er politisk korrekt.

«Husrom» er ikke feil, men uttrykk for en særegen norsk trang til å drepe poesien i så vel gudsord som salmeskatt

Lomheim har rett i at det ikke står «jomfru» hos profeten, men «ung kvinne». Når gresktalende jøder 200 år f.Kr. oversatte det med jomfru, var det i vissheten om at en ugift kvinne som ikke hadde møydommen i behold, ifølge Moseloven skulle steines. Ung, ugift kvinne og jomfru var synonymer. Her har tidene forandret seg radikalt, og en «professor i oversettelse» burde ta høyde for det.

Kan tolkes restriktivt eller raust

Hans mest oppsiktsvekkende påstand er likevel at englesangen er oversatt «feil» i biblene før 2011. Vi befinner oss her overfor en tekst som nærmest er uoversettelig. Ordrett står det noe slikt som: «Ære i de høyeste (regioner?) til Gud, og på jorden fred iblant tilfredshetens (velbehagets, godviljens) mennesker.» Men dette er en av tre manuskriptvarianter. En annen er «fred for godviljens mennesker», en tredje «i mennesker (Guds) godvilje (velbehag, glede)».

Ung, ugift kvinne og jomfru var synonymer. Her har tidene forandret seg radikalt, og en «professor i oversettelse» burde ta høyde for det

Teksten kan tolkes restriktivt eller raust, alt etter hvem man gjør til subjekt for godviljen. Den mest berømte restriktive varianten finner vi i Hieronymus’ oversettelse til latin fra slutten av 300-tallet. I alle de store komponistenes messer er det denne vi hører i Gloria-satsen: Pax hominibus bonæ voluntatis: «Fred for mennesker av god vilje» – underforstått: og bare for dem.

Varianten fra 2011, som Lomheim kanoniserer, er restriktiv på en mer tilslørt måte: «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.» Her mer enn aner vi at det også finnes noen han ikke har glede i. Den rauseste oversettelsen finner vi i kirkebibelen fra 1930: «i mennesker Guds velbehag». Her er det menneskene generelt som er gjenstand for hans godvilje, velbehag, glede.

Ingen av disse oversettelsene er «feil», og en greskukyndig «professor i oversettelse» burde ikke oppkaste seg til dommer over dem. Selv om Petter Dass antagelig har rett i at «Gud er Gud om alle mann var døde», heller jeg selv til den rause varianten, som holder evangeliets dør på gløtt for alle, og samtidig beholder noe av greskens kortfattede pregnans: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden – i mennesker hans glede.»

Men som katolsk prest – riktignok i unåde – er jeg neppe verdslig nok til at jeg som oversetter kan overbevise en «professor i oversettelse».