Einar Gelius kritiserte meg i torsdagens Vårt Land for manglende tydelighet i møte med islam, slik han jevnlig gjør. Men som Åste Dokka formulerte det i sin kloke kommentar, kan det virke som det han egentlig etterlyser er at jeg skal «bli litt mer enig med ham». Det blir jeg nok ikke.
Takk likevel, Einar, for at du med ditt innlegg gir meg en anledning til å understreke dette:
I et stadig tøffere og mer tabloid og polarisert offentlig ordskifte, trenger kirken enda flere ledere som evner og vil ta plass med en annen type stemme i offentligheten. Jeg vil bidra til det så godt jeg kan.
Dialog krever tydelighet
Gjennom snart tjue år har jeg engasjert meg i religionsdialogen lokalt og nasjonalt. Å leve godt sammen krever både tydelighet og åpenhet av oss alle; enten det er som par, familie eller som storsamfunn. Kristendom, islam, ateisme og andre livssyn finnes i mange varianter. Det er direkte uredelig å sammenlikne den klokeste og beste versjonen av sitt eget livssyn med den mest ekstreme varianten av en annens. Da bidrar vi til å nøre opp under fordommer, utenforskap, sinne og frykt. I stedet må vi faktisk finne sammen på tvers av tro og livssyn og andre slags grenser.
Det er direkte uredelig å sammenlikne den klokeste og beste versjonen av sitt eget livssyn med den mest ekstreme varianten av en annens
Vi må bygge robuste vennskap, og stå opp mot hat og ekstremisme i alle varianter. Som prest gjør jeg det forankret i kristen tro og teologi. Kristendommen har blitt og blir brukt, det vil si misbrukt, i høyreekstrem hatretorikk og terror. Derfor er det viktig at vår kirkes ledere er tydelige motstemmer. Boka Tro på tvers (2018) var ett av mitt (og Bushra Ishaqs) bidrag: to personlige og likeverdige trosportretter, tydelig forankret i hver sin tradisjon, innenfor de samme permene. Dialog kan iblant være hardt arbeid, men alternativene er dårlige; vi lever jo faktisk sammen. Hva er Gelius’ oppskrift for dette samlivet?
Maktkritisk perspektiv
Einar Gelius spør også: Hvor er Gylvers tydelige engasjement for ytringsfriheten?
Svar: Mitt engasjement er der ytringsfriheten trues; alltid med et maktkritisk perspektiv. Enten den trues av voldelige ekstremister av ulik valør, eller den trues av at prisen for å ytre seg for utsatte minoriteter blir så skyhøy i form av hat, trusler og vold, at viktige stemmer forblir tause eller bringes til taushet. Jeg kjenner noen av dem.
[ Tilset ikkje ny internasjonal direktør etter Berit Hagen Agøy ]