Sunniva Gylver er ikke tydelig nok om islam, mente Einar Gelius i Vårt Land i går, og stilte seg med det i rekken av dem som krever at kristne tar avstand fra islam. For det var ikke Gylvers mangel på forståelige synspunkter Gelius problematiserte ved å knytte det til «vaghet». Snarere er det hva hun faktisk uttrykte i boka Tro på tvers, skrevet sammen med Bushra Ishaq (Vårt Land forlag 2018), som falt Gelius tungt for brystet. Gelius krever tydelighet, men det han faktisk etterlyser, er at Gylver skal bli litt mer enig med ham.
[ Sunniva Gylvers tydelighet ]
Jeg har ofte undret meg over dette kravet om å markere avstand til islam. Det blir rett som det er stilt til Den norske kirke og til enkelte kristne, spesielt dem som driver med religionsdialog. Ja, jeg har endog sett folk beskylde kirka for å ha en islamistisk agenda.
Hvorfor bor du ikke i Oslo?
Men er man kirke, er man en uttalt kristen, er jo avstanden til islam allerede markert tydelig for enhver som gidder å se etter. Ingen krever av fru Berg at hun skal fortelle at hun ikke er gift med herr Hovland. At hun er gift med herr Berg, og altså ikke Hovland, taler jo for seg selv. Hun trenger ikke stadig gjenta hvem hun ikke er gift med og forklare hvorfor. Ingen krever at folk som har valgt å bosette seg i Ålesund skal ta tydelig avstand fra det å bosette seg i Oslo (selv om mange som ikke bor i Oslo gjerne forteller høylytt om akkurat det). At vedkommende har valgt Ålesund, taler for seg selv.
Når jeg kommer inn hos naboen, begynner jeg ikke å kritisere hennes innredningsvalg
Når jeg kommer inn hos naboen, begynner jeg ikke å kritisere hennes innredningsvalg. Det ville vært svært uhøflig, og ikke føre til noe som helst godt. Imidlertid kan det ikke være tvil om at vi har ulik smak, det er bare å ta en titt på forskjellene mellom de to leilighetene. Jeg har valgt for meg selv, men jeg tillater selvsagt at andre velger andre ting for seg selv. Det jeg har valgt er uttrykk for hva jeg liker og står for.
Å leve godt sammen
At Den norske kirke har en bekjennelse og at Gylver jobber som prest og hver gudstjeneste bekjenner troen på en treenig Gud, er tydeligvis ikke nok for Gelius og hans meningsfeller. Her skal forskjellene og avstanden også påpekes og omtales. Men hvorfor skal de det?
Religionsdialog handler først og fremst om å leve godt sammen med en nabo som er ulik, ikke om å finne svar på teologiske forskjeller
Disse kravene avslører ofte at avsender ikke har forstått at religionsdialog først og fremst handler om å leve godt sammen med en nabo som er ulik, ikke om å finne det endelige svaret på teologiske forskjeller. Selve utgangspunktet for dialog er to ulike ståsteder. Det er gitt, og for at dialogen skal fungere, må det også respekteres. Man kan mene hva man vil om innvandring og om islamsk teologi, men faktum er at Norge nå er et land der kristne og muslimer lever side om side. Det må vi prøve å gjøre det beste ut av, alle sammen. Religionsdialog er en av flere nøkler for å få til det.
Identitetspolitikk
Kanskje er kravet om avstandtaken uttrykk for det identitetsfokuset som preger den offentlige samtalen. Alle må kontinuerlig markere hvor de står, slik at vi alle kan være sikre på at vi i en sak ikke uforvarende er enige med en vi ellers ikke identifiserer oss med. Men nyansene forsvinner når gjerdestolpene drives stadig dypere av nye slag med slegga. Skyttergravene blir dypere. Slikt blir det sjeldent godt naboskap av.
Finnes det innsikter i alle religioner og livssyn? Ja, selvsagt, for de kommer alle til uttrykk gjennom mennesker, og mennesker er ofte ganske kloke. Finnes det problemer og urovekkende tendenser i alle religioner og livssyn? Ja, selvsagt, for de kommer alle til uttrykk gjennom mennesker, og mennesker bærer også i seg en hang til destruksjon. Slik er det med islam, slik er det med kristendom.
Spørsmålet er ikke om det finnes ting å være uenig med eller opprørt over – det gjør det selvsagt – spørsmålet er hvilken hensikt det skulle tjene å stadig vekk peke på det, gjenta det og markere avstand. Noen ganger må dialogpartnere bare konstatere ulikhet, andre ganger konfrontere problemer, andre ganger igjen er det mer konstruktivt å gå et stykke vei sammen og slik bidra til å utvikle hverandres perspektiver.
Er all religion beslektet?
En del ser ut til å anta at dersom man holder en spesifikk religion for sann, synes man også at religion generelt er bra. Dermed virker det liksom nærliggende at en kristen og en muslim skulle ha mye til felles, mer til felles enn for eksempel en humanetiker og en kristen. Og dermed må man altså gå opp grensene i andres påsyn.
Jeg tror ingen trenger å lure på om jeg er skapmuslim, selv om jeg har vært involvert i religionsdialog
I mitt eget liv kjenner jeg ikke dette særlig igjen. Jeg er ikke religiøs på en generell måte, jeg tror ikke nødvendigvis at det å ha en religiøs overbevisning er kvalitativt bedre enn å ikke ha det. Snarere kan jeg kjenne mye større nærhet til livssynshumanismen enn til for eksempel hinduismen, og dermed er den også et mer relevant livssyn å markere grenseoppgangene til. Det gjør jeg også rett som det er, fordi det er relevant og klargjørende for meg selv og andre. Islam, derimot? Nei, jeg tror ingen trenger å lure på om jeg er skapmuslim, selv om jeg har vært involvert i religionsdialog.
Tekst og fortolkning
Gelius har studert tekstfortolkning på universitetet og preker søndag etter søndag over bibeltekster. Han vet godt at en religion handler mest om hvordan tekst fortolkes og brukes, og i mindre grad om teksten selv. Derfor er det ikke veldig interessant å trekke fram enkeltvers fra en hellig bok for å bevise et poeng. Heller er det hvordan de troende fortolker sin bok som er tematikken. Det er sant for kristendom, og det er sant for islam.
Det Gylver har gjort i utdraget Gelius siterte om jihad, er å gi en sunn og bærekraftig fortolkning av begrepet. Denne fortolkningen er nettopp Gylvers kritikk av en voldelig jihad. Hun bidrar til å utbre fredelig jihad ved å gi sin tilslutning til fortolkninger som er nettopp fredelige. Jeg mener det fungerer mye bedre enn andre typer kritikk av voldelig jihad. Og jeg tror ikke et øyeblikk på at Gelius faktisk er i tvil om hvorvidt Gylver tar avstand fra det.
Åste Dokka var redaktør i Vårt Land forlag da boka Tro på tvers kom ut, men jobbet ikke direkte med denne.
