Vårt Land har den senere tid viet spalteplass til bispevalget i Bjørgvin og de tre kvinnelige kandidatene som bispedømmerådet har nominert. Åste Dokka beskriver de tre kandidatene som «vaghetens apostler», noe den ene kandidaten, Sunniva Gylver, vil ha seg frabedt. I et navlebeskuende innlegg her i avisen, mener Gylver at hun godt kan være tydelig, bare hun får tenkt seg om.
[ Svarer Dokka: Jeg er ikke redd for å være tydelig ]
Siden Gylver er opptatt av tydelighet, vil jeg utfordre henne i ett viktig spørsmål som hun selv berører i sin artikkel i Vårt Land 17. januar, nemlig forholdet til islam.
Skjønnmalende bok
I 2018 gav Gylver ut en bok sammen med den muslimske aktivisten Bushra Ishaq med tittelen Tro på tvers – kristne og muslimske refleksjoner. Utfordringen med et slikt dialogprosjekt, er mangelen på en åpen og kritisk holdning til hverandres tro. Boka skjønnmaler og dekker over viktige spørsmål som handler om tvang, vold og ytringsfrihet. Spørsmål knyttet til religion og makt, og dermed mulighet for maktovergrep, er fraværende i bokas tekster.
Det gjør at også dette dialogprosjektet mellom kristendom og islam i Norge, ikke gir det fulle og hele bildet av forholdet mellom de to religionene. Det er, for å bruke professor Terje Tvedts ord, slik at «Den norske kirke viser en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam».
Gir deler av sannheten
La meg ta et par eksempler fra Sunniva Gylvers refleksjoner. I boka skriver hun at «jihad assosieres som oftest med hellig krig og terrorisme, men egentlig handler jihad om den troendes indre kamp mot destruktive krefter og drifter i seg selv».
Det Gylver gjør her, er å gi oss bare deler av sannheten. Jihad oversettes nettopp med «hellig krig» og det innebærer at en viktig doktrine i islam er å bekjempe og utrydde islams fiender: «Du Profet, strid mot de vantro og hyklerne, og vær hård mot dem! Deres herberge blir helvete. En sørgelig skjebne!» (Koranen 66:9) Hvorfor er ikke Gylver tydelig også på dette aspektet ved jihad?
Det er positivt at Gylver forsvarer sine muslimske venner, men hvor er den samme omsorgen for de drepte i redaksjonen til Charlie Hebdo?
Hva med ytringsfriheten?
Et annet sted i boka kommenterer Gylver attentatet i redaksjonen til det franske Charlie Hebdo. Det var dette franske magasinet som trykket Muhammed-karikaturer. Gylver «kommer aldri til å tegne Muhammed», for som hun skriver: «Det rammer mine muslimske venner, som opplever at det de holder for hellig og dyrebart, blir trampet på, latterliggjort, avvist».
Det er positivt at Gylver forsvarer sine muslimske venner, men hvor er den samme omsorgen for de drepte i redaksjonen til Charlie Hebdo? Hvor er Gylvers tydelige engasjement i kampen for ytringsfriheten? Mener Gylver at det er muslimske menigheter og troende som skal bestemme hva vi skal kunne trykke og sette grenser for vår frihet?
[ Forsker: Religiøse får ikke flere barn – barn gjør oss mer religiøse ]