Kirkemøtets sammensetning er ikke så vanskelig å vurdere

Ifølge et oppslag i Vårt Land 13. januar vil Åpen Folkekirke vurdere sammensetningen av Kirkemøtet. Av de «prinsipper som bør diskuteres [er] blant annet hvordan man skal sikre representasjon fra hele landet og hvilken rolle kirkelige ansatte skal spille i Kirkemøtet».

Det første punktet er antagelig upresist gjengitt. Det er sannsynlig man mener lik representasjon fra hele landet. Slik det nå er, velges det like mange mandater fra alle bispedømmene. Da har velgere i de minste omtrent dobbelt så stor innflytelse som velgerne i bispedømmer med størst folke-/medlemstall. Slik er det blitt fordi kirkemøtet er et fellesmøte for alle bispedømmerådene. Det var vel en grei ordning så lenge møtet primært var et rådgivende organ for departementet.

Men når det nå er blitt Den norske kirkes storting, må velgerne sikres lik innflytelse, slik det er ved stortingsvalg.

[ Åpen folkekirke vurderer åremål for biskoper ]

Representasjon

Det kan gjøres ved å utvide representasjonen fra de største bispedømmene. Men det ville innebære at antall leke delegater øker, fra 77 til godt over 100, med de kostnader det innebærer. Så man må nok besinne seg på at noen bispedømmer får et mindre antall delegater enn nå. Det kan bli en tung prosess, men de som er mot den, må altså enten argumentere for at noen velgere skal ha mer makt enn andre, eller for at kostnadene skal øke.

Med cirka 3 millioner stemmeberettigede kan det være hensiktsmessig at bispedømmene får ett mandat per 50.000 velgere, det vil gi cirka 60 leke delegater.

Øvrig representasjon kan sikres ved en ordning der grupper får møte- og talerett, men ikke stemmerett. Det gjelder både leke delegater fra særskilte grupper, og ansatte, hvis rolle ifølge Åpen folkekirke skal diskuteres.

Ansattrepresentanter

Hva angår grupper, vil særskilte delegater med stemmerett forrykke fordelingen mellom bispedømmene. Hva angår ansatte, innebærer ordningen med tre ansatte fra hvert bispedømme en så vesentlig fordel for små bispedømmer at det underminerer den proporsjonale fordelingen av leke representanter jeg legger til grunn. Etter mitt skjønn bør ansatte møte med en representant uten stemmerett, antagelig fra angjeldende fagforening. Det vil sikre at alle grupper ansatte kan bli hørt. Slik det nå er, er det tilfeldig hvilke grupper ansatte som er representert i Kirkemøtet. Siden antall grupper er mindre enn 22, vil denne ordningen innebære innsparinger.

Jeg mener at ordningen med møte- og talerett også bør overveies for biskopene. Det er ikke sikkert at det er så sunt for de tolv biskopenes selvfølelse at de har samme vekt som 600.000 velgere.

[ Han startet Sveriges mest moderne pinsekirke: – Jeg kjenner på skyldfølelse og anger ]