Er homofil praksis et frelsesspørsmål?

Det er mange som ønsker seg en annen tone i debatten om homofilt samliv i frikirkene. Harde fronter gjør det vanskelig å føre samtalen videre. For mens mange liberale går inn i samtalene med krav som om det var en forhandling, stikker konservative hodet i sanden. Felles for de begge, er at de er mer interessert i å fremme egne interesser enn å lytte.

I etterkant at Øystein Gjermes uttaleser om homofilt samliv i pinsebevegelsen, har jeg noen tanker om premisser for samtalen og spørsmål jeg mener er sentrale for alle kristne ledere som ønsker å flytte samtalen videre.

Liberale stiller krav, konservative stikker hodet i sanden

Mange liberale som sier de ønsker dialog, stiller ofte premisser som i praksis blir krav om at kirkene fullt ut sidestiller samkjønnede ekteskap. Da er det ikke en dialog, men en forhandling. Det er ikke slik en god teologi utformes. En god dialog stiller som premiss at man respekterer at den andre kan konkludere annerledes enn man ønsker. Selv tror jeg liberale må våge å sette kirkene fri fra disse premissene og gi dem tid og tillit til å utvikle en teologi og praksis som står seg og er bærekraftig over tid.

Mens mange liberale går inn i samtalene med krav som om det var en forhandling, stikker konservative hodet i sanden. Felles for de begge, er at de er mer interessert i å fremme egne interesser enn å lytte

På den andre siden har du mange konservative som tviholder på gamle dogmer uten å ta inn over seg hva disse i praksis innebærer. De stikker hodet i sanden som en struts og titter bare opp for å lytte til enkelthistorier som bekrefter deres verdensbilde uten å ta inn over seg de langt flere historiene av mennesker som har mistet troen på Gud og livet.

Felles for det store flertallet på begge sider er at man ønsker å hjelpe homofile til et godt liv, men ser svært ulikt på hva det innebærer. Jeg tror hjelpen blir best dersom vi både tar bibelens idealer og levde erfaringer med oss i vurderingen.

Les Min Tro-intervju med Simon Stisen: I skyttargravene ligg konservative kristne og homoaktivistar. I kryssilden står Simon Stisen

Er homofil praksis et frelsesspørsmål?

I den forbindelse har jeg følgende spørsmål som jeg mener kristne ledere bør tenke igjennom:

Er homofil praksis et frelsesspørsmål?

Som ung var svaret jeg fikk et klokkeklart ja. Dette sendte meg ut på en livsreise jeg ikke unner noen som vokser opp i våre kirker idag. Idag er det nok flere som vil svare nei eller at det kun er Gud som kan dømme. Et slikt svar gir større rom for ydmykhet i møte med enkelthistoriene.

Kan homofil orientering endres?

Mitt inntrykk fra karismatiske miljøer er at man har langt mindre tro på at homofile kan reorienteres enn da jeg var ung. Dette ser man også komme til utrykk i «homoterapidebatten» der få utrykker støtte til at dette har hatt særlig effekt.

Hvordan få meningsfulle liv?

Dersom man fastholder at spørsmålene er frelsesrelatert eller et tydelig konservativt ideal, men ikke tror at homofil legning kan endres, har kirkene et stort ansvar for å rettlede og hjelpe homofile til et godt og menigsfullt liv som enslig. Hvordan gjør man dette i praksis? Selv om jeg basert på egne erfaringer er skeptisk til at dette er mulig å få til, tror jeg de fleste av oss må innrømme at dette er et område vi i protestantiske miljøer har svært lite fokus på.

Av erfaring vet jeg at de fleste arrangementer for enslige i praksis blir sjekkearenaer fremfor miljøer som skal bistå til meningsfylt liv. Dessuten virker det krevende for tradisjonelle kjernefamilier å være adoptivhjem for enslige homofile til den grad de trenger det. Uansett tror jeg det er umulig å tilrettelegge for et godt liv som enslig uten å lytte til historiene og erfaringene fra de homofile som har forsøkt dette.

Å nekte seg selv å elske er ikke et lite offer

Det siste, men aller viktigste spørsmålet jeg mener kristne ledere må stille seg, er om de har innsikt i og forståelse for hva det vil si å være homofil eller å kjenne på slike følelser. For det å nekte seg selv å elske og bli elsket av et annet menneske, slik kun en livspartner kan, er ikke et lite offer.

Ville du klart å oppgi dette som en del av en livslang forpliktelse?

De fleste kristne jeg snakker med sier nei, eller at offeret er så stort at de ikke vet. Det er et ærlig og ydmykt svar. Det er kanskje derfor Jesus var så tydelig på at det ikke er opp til oss å dømme.