Verdidebatt

Skulle ikke kirken frelse menneskene?

TROSREISE: Jeg har opplevd min egen undergangsstemning og blitt frelst. Og det rare er at dette har skjedd så å si på tross av kirken.

Det er undergangsstemning i kirken. I en kommentar i Vårt Land den 3. desember konkluderer Åsta Dokka slik: «Det er vår egen begravelse vi frykter for.»

Jeg har opplevd min egen undergangsstemning og blitt frelst. Og det rare er at dette har skjedd så å si på tross av kirken. Jeg har begynt å gå på bedehuset. Det er det ekte troende; inderlig troende. Det er rørende å ta del i et fellesskap der Jesus Kristus er Konge. Jeg var på et jubileum, og med stråleglans i øynene mimret en tilårskommen forsamling tidligere tiders glansperioder. En eldre misjonær minnet forsamlingen på at den ikke bare er forsamlet for å glede seg over sitt fellesskap i Kristus. Det egentlige oppdraget er å frelse mennesker!

Henry Michael Ødegaard, skogeier og kristen

Det er første gang jeg i mitt liv har hørt dette så direkte artikulert. Og da tenkte jeg igjen: Tenk om noen hadde prøvd å si dette til meg den gang mitt liv var et helvete: «Du kan endre livets retning. Det er andre muligheter for livet. Det er en annen virkelighet som ikke er av denne verden. Du kan bli frelst.» «Frels meg fra det onde».

God nok som du er

I stedet har kirken i tiår etter tiår, jobbet for å godta mennesker som de er. Du er god nok som du er, har vært tidens mantra. Det er kirken som må endre seg, ikke menneskene. Menneskene må aksepteres og tolereres som de er. I all sin mangfoldighet er de skapt av Gud. Men hva hjalp det meg, stengt inne i mitt eget helvete som jeg var. Jeg hadde lukket døren fra innsiden, og ingen hjalp meg med å åpne den.

Naturvitenskapen gikk av med seieren. Her var sannheten. Jeg husker jeg satt på bakerste benk i kirken og tenkte presten pratet bare tull. Og igjen: Noen ord om frelse var ikke å høre

Jeg leste Samuel Beckett. Ingen har vel som Beckett tatt tempen på det moderne autonome menneskets ensomhet og mørke, men det er gjort med en inderlighet og en medlidenhet som åpner døren på gløtt, som så og si lar lys sive inn i dørsprekken til helvete.

Det var ikke kirken som satte meg på sporet

Jeg var jo skolert og formet som ateist i en sekulær skole, riktignok var det fortsatt kristendomsundervisning, men hva kan det bli av det når lærerne verken lenger trodde eller var overvettes engasjerte i det de måtte undervise om. Naturvitenskapen gikk av med seieren. Her var sannheten. Jeg husker jeg satt på bakerste benk i kirken og tenkte presten pratet bare tull. Og igjen: Noen ord om frelse var ikke å høre.

Det var ikke kirken som satte meg på sporet. Jeg kom over en filosof, Wittgenstein. Forundret leste jeg at religiøse setninger kan være meningsfulle. Det var en heureka-opplevelse. Og siden har jeg vært på pilegrimsreise. Jeg meldte meg inn i Den norske kirke (DNK) igjen. Jeg var med i et lokalt menighetsråd. Der var det mest praktisk tilrettelegging, kaffekoking og kakebaking og papirer som ingen ende ville ta, byråkratiet i DNK svulmet opp til enorme dimensjoner.

Via Wittgensteins terapeutiske filosofi har jeg blitt frelst

Radikale var vi også, kritiserte sognepresten, som vi mente var opphengt i arkaiske mønstre. For en som var på sporet etter sannheten var ikke DNK et blivende sted. Jeg kjente snart på at den påpekte radikaliteten, var feil, at den intet annet var enn en tilpasning til tidsånden. Ingen frelse å finne i Den norske kirke.

Hjelp fra Wittgenstein

Tilfeldigvis havnet jeg innenfor dørene til en Metodistkirke – for en fantastisk kirke. Jeg har til mine levedager til gode å finne et sted med tilsvarende gode mennesker. De simpelthen boblet over av medmenneskelighet, omsorg, fellesskap og en glødende tro. Men akk, også der gjorde tidsånden sitt inntog, og nå korroderer tidsånden også der på en unikt kirkelig fellesskap.

Det jeg skjønte av Wittgenstein var at du finner ikke meningen ved livet i filosofien. Wittgenstein opphevet så å si filosofien og ga den et terapeutisk trekk. Og slik har det fungert for meg. Via Wittgensteins terapeutiske filosofi har jeg blitt frelst. Og i den kirken som tidsånden ikke har korrodert, kanskje fordi den har meg seg en flere tusenårig tradisjon, Den katolske kirke, står ortodoksien seg. Der har sannheten om Jesus Kristus som verdens frelser i all sin fylde omfavnet meg. Guds rike har åpenbart meg som et rike og en verden jeg ikke ante noe om. Jeg har vært i helvete og er i paradis. Jeg er frelst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt