Skulle ikke kirken frelse menneskene?

Det er undergangsstemning i kirken. I en kommentar i Vårt Land den 3. desember konkluderer Åsta Dokka slik: «Det er vår egen begravelse vi frykter for.»

Jeg har opplevd min egen undergangsstemning og blitt frelst. Og det rare er at dette har skjedd så å si på tross av kirken. Jeg har begynt å gå på bedehuset. Det er det ekte troende; inderlig troende. Det er rørende å ta del i et fellesskap der Jesus Kristus er Konge. Jeg var på et jubileum, og med stråleglans i øynene mimret en tilårskommen forsamling tidligere tiders glansperioder. En eldre misjonær minnet forsamlingen på at den ikke bare er forsamlet for å glede seg over sitt fellesskap i Kristus. Det egentlige oppdraget er å frelse mennesker!

Det er første gang jeg i mitt liv har hørt dette så direkte artikulert. Og da tenkte jeg igjen: Tenk om noen hadde prøvd å si dette til meg den gang mitt liv var et helvete: «Du kan endre livets retning. Det er andre muligheter for livet. Det er en annen virkelighet som ikke er av denne verden. Du kan bli frelst.» «Frels meg fra det onde».