Kommentar

Desperat ortodoksi

Det nye grenseforsvaret for kristen tro er et uttrykk for sorgen over en hel virkelighet som er i ferd med å gå tapt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har de siste åra sett en endring i meg selv og andre jeg har hatt vansker med å forstå. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror det har skjedd noe med de kirkelige diskusjonene våre.

En ny glød, noen overraskende posisjoner, og grensedragninger der det før var åpent landskap. Det ferskeste eksempelet er debatten knyttet til den livssynsåpne gravferden i Sagene kirke nå i november. De stemmene som syntes det var en fin ting at kirka kan romme også det ikke-bekjennende, var overraskende få og lavmælte. Selv merket jeg at det steg en protest i meg mot gravferden, en protest som jeg ikke er sikker på om jeg hadde kjent for noen år siden.

Plutselig har jeg blitt mer konservativ enn jeg trodde jeg var. Eller – konservativ er ikke det riktige ordet. For dette handler i liten grad om teologi, der har jeg flyttet meg lite. Det handler mer om graden av romslighet. Det handler om en ny konfesjonell bevissthet, der jeg har blitt mer opptatt av å trekke grensene mellom det kristelige og verden for øvrig. Det handler ikke om hva jeg mener, men hvor skarpt jeg mener det, om viljen til ortodoksi, å holde en rett lære fram. Der jeg før var opptatt av å kommunisere ut til verden at det ikke er så stor forskjell på kristne og andre, tenker jeg nå mer på hva som er særegent kristent.

Jeg kan kjenne igjen den samme utviklingen hos andre: Det ser ut til å ha blitt viktigere å være bevisst på hva slags sangtekster som kan passere i begravelser, å gi barna mest mulig kunnskapsstoff i trosopplæringen, å preke som teolog og ikke som psykolog eller klimaaktivist. Å gå med presteskjorte oftere, å forsvare liturgien, å be tidebønn, å omgi seg med kors og ikoner.

Hva handler dette egentlig om?

Vi er vant med å snakke om sekulariseringa av samfunnet, men vi er lite vant med å snakke om de følelsesmessige konsekvensene av den

—  Åste Dokka, kommentator

Usikkerhet og tap

Jeg tror ikke denne nye selvbevisstheten handler om trygghet og selvsikkerhet. Den springer ikke ut av en solid kristelig posisjon. Snarere tror jeg det handler om det motsatte. Det handler om usikkerhet og tap, og en leting etter ny identitet og ny praksis i en verden som har endret seg.

Det tapet handler ikke bare om makt, om at Den norske kirke ikke lenger har alle privilegier en statskirke kunne regne med, eller at våre prester og kirkeledere ikke lenger automatisk regnes som autoriteter lokalt eller nasjonalt. Mer enn dette handler det om tap av hegemoni. For blant følgene av å miste selvsagtheten, er at kristendom blir sett på som fremmed og kuriøst, ja dumt. Det skaper en dyp bekymring for framtida: Hvordan skal det gå? Hvor skal vi ende om ti år, om tretti år? Vi er vant med å snakke om sekulariseringa av samfunnet, men vi er lite vant med å snakke om de følelsesmessige konsekvensene av den.

Dagens prester er vokst opp i og trent for en helt annen virkelighet enn den som er i ferd med å avtegne seg mange steder. I små bygder opplever prester at det kommer en, eller to sjeler til gudstjeneste. I store byer opplever prester at ingen fra en av soknets ungdomsskoler melder seg til konfirmasjon.

Dåpskullene skrumper inn, barnekoret må legge ned. Det er vanskelig å få nok frivillige til gudstjenestearbeidet, og det som før var naturlige lokale samarbeidspartnere ser prestens tilstedeværelse som litt på kanten av det tillatelige. Ingen prester har lært hvordan de skal stå i en slik utvikling.

Det trenger ikke være noen grusom skjebne å være minoritet, selv om det har sine utfordringer. Men for kirkefolk handler det ikke bare om å være litt annerledes enn de fleste andre. Det handler om at noe av det aller viktigste, noe som gir livet mening og fylde forvitrer for våre øyne. Noe som tidligere har vært betydningsfullt for de fleste, glipper nå ut av hendene våre i en rasende fart. Det handler om sorg over en hel virkelighet som går tapt. Det handler om en famlende leting etter identitet, selvforståelse og praksis.

«Det går ingen barnefamilier i kirka der jeg bor. Mine egne barn tror ikke på Gud», sa en prest jeg kjenner en dag til meg. Jeg kan ikke annet enn nikke. Sånn er det.

Og jeg sørger over tapet, over tap av fellesskap, tap av interesse og tap av den framtida jeg trodde gjaldt for mine barn og kirka i Norge

—  Åste Dokka, kommentator

Enorm endring

I min egen by, i løpet av min egen generasjon, har vi gått fra å ha forkynnende kristendomsundervisning på skolen til at skolene i et helt sokn ikke vil ha julegudstjeneste i kirka si.

Jeg sang salmer hver dag på skolen, midt i Oslo, mine egne barn kan knapt Fadervår.

Et tegn på at man begynner å bli gammel, er at man tenker at alt var bedre før. Men poenget mitt er ikke å sukke over ungdommen nå til dags, dette handler ikke bare om stadier i livsløpet, men endringer i samfunnet.

For fenomener som forholdet mellom skole og kirke, er både årsaker til og virkninger av en enorm endring i livssynsklimaet. Og denne endringa merker kirkeansatte og andre engasjerte hver eneste dag, hver gang de kaster et blikk rundt seg. Selvtilliten synker, motet svikter og vi må kjempe for å opprettholde håpet.

De siste åra har jeg flere ganger opplevd situasjoner der jeg som teolog, prest eller kristen har følt meg marginalisert og fremmedgjort på måter jeg ikke er vant med. Det har aldri vært kult å være kristen, men nå er det i tillegg ukjent, fremmed, irrelevant, ingen faktor å regne med.

Jeg møter stadig oftere folk som ikke har noe som helst blikk eller interesse for det 90 prosent av min virkelighet handler om. Dermed blir også 90 prosent av den jeg er borte, sett med deres øyne. Jeg forsvinner i den andres blikk. Og jeg sørger over tapet, over tap av fellesskap, tap av interesse og tap av den framtida jeg trodde gjaldt for mine barn og kirka i Norge.

Har ikke råd

Når det oppstår en diskusjon om livssynsåpen bruk av kirkerom eller kirkeklokker, om religionsdialog eller presters medvirkning i ikke-kristne seremonier, oppleves det derfor som en diskusjon om kirkas være eller ikke være. Det er ikke lenger snakk om å kunne være et raust vertskap for våre medmennesker. Snarere føles det som om kirka er i ferd med å viskes helt ut, bli skjøvet ut i randsonen og ignorert, irrelevant. Det finnes også dem som blir desperat liberale av situasjonen, som høvler ned alle terskler og falbyr skattene. Men mange ser det som en uthuling innenfra: Inviterer vi for mye inn, forsvinner vi selv. Vi har ikke lenger råd til å gi ved dørene.

Å åpne rommene blir dermed risikabelt. Å ikke ta det så nøye med nattverdsliturgien er en trussel. Å måtte synge «Vi tenner våre lykter» og ikke «Glade jul» blir en signifikant og deprimerende opplevelse. For vi reagerer på situasjonen med å holde fast, knuge neven om det vi ennå holder i hendene.

Kanskje fungerer det, kanskje ikke. Kanskje ser vi for mørkt på tendensene, kanskje ikke. Antakelig er det alt annet enn evangelisk å bygge diker. Men jeg tror den underliggende opplevelsen av tap fører til grenseforsvar hos mange.

Min egen vending mot det spesifikt kirkelige, mot kristne kjernepraksiser som bibellesing, gudstjenestegang og salmesang, er berikende for meg. Det er fortsatt et uendelig skattkammer. Men vendinga har også elementer av desperasjon i seg. Når noe verdifullt glipper, griper jeg etter det.

Jeg vet ikke om Jesus bryr seg om korrekt liturgisk bruk av kirkeklokker i begravelser, men jeg forstår hvorfor debatten om akkurat det går høyt på prestenes Facebook-grupper. Det er vår egen begravelse vi frykter for.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar