Prest uten alba

De siste dagene er en «livssynsnøytral gravferd» med en prest som «seremonileder» omtalt i Vårt Lands spalter. Det blir som begrunnelse, vist til den lokale konteksten i et urbant, flerkulturelt lokalmiljø; ikke ulikt flere av bydelene/soknene i Drammen.

Her tenker vi likevel annerledes, uten at det behøver å gå på bekostning av kirkens åpne og diakonale rolle i lokalsamfunnet. Tvert imot. Det er ikke en prests oppgave å lede en livssynsnøytral gravferd. En prest uten alba er også prest, bundet av sitt ordinasjonsløfte. Og kirkene «er vigslet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse». (Regler for bruk av kirkene, fastsatt av Kirkemøtet i 2015.)

Forskjell på hvor man er kirke

Prost Marit Bunkholt i Nordre Aker i Oslo viser i Vårt Land til bestemmelsen om prestens adgang til å bruke kirkene til «andre arrangementer som fremmer menighetenes oppbyggelse». Hun mener at å lede en livssynsnøytral gravferd er å fremme menighetens oppbyggelse. Det er etter min oppfatning, verken i tråd med regelens ordlyd eller intensjon. I et tidligere intervju sier Bunkholt at «det er stor forskjell på å være kirke i Bergen, Finnmark, Oslo og Sirdal. Med detaljerte regler for bruk av kirken risikerer vi å ikke møte behovene vi møter i våre forskjellige nærmiljøer». Det er jeg i utgangspunktet helt enig med henne i.

Ikke minst i flerkulturelle lokalsamfunn har vi som kirke en viktig oppgave i å være en åpen og trygg møteplass og stå for en livssynsåpen diakoni. Det siste er tilfellet i flere sokn hos oss i Drammen og Lier prosti.

Det er en offentlig oppgave å stille egnede rom til rådighet for alle som ikke har sine egne gudshus å ta farvel med sine kjære i

Forutsetter tydelighet

Men tolerante og respektfulle fellesskap og naboskap forutsetter også tydelighet på identitet og ærlighet om ulike rammer og forpliktelser. Det gir åpenhet og trygghet på tvers av ulik tro og ikke-tro. Det gir også den beste plattform for dialog og oppriktige vennskap. Så er det en offentlig oppgave å stille egnede rom til rådighet for alle som ikke har sine egne gudshus å ta farvel med sine kjære i. Og mangler det rommet, tenker jeg det kan være tilfeller hvor de som ønsker det, kan benytte et utildekket kirkerom. Dog ikke med en prest som seremonileder, men gjerne som støttende, god venn eller sørgende.

[ HEF: – La kirkene få ha kirkebygningene sine i fred ]