«Misjonsleder Egil Grandhagens tidebønner er bibelske»

21. oktober omtaler Vårt Land Hans Aage Gravaas’ ferske bok om tidligere generalsekretær i Misjonssambandet Egil Grandhagen. Det gjør også Dagen, og under deloverskriften «katolske tidebønner» skriver avisen at Grandhagen ba «tidebønn inspirert av katolsk, ignatiansk tradisjon». Til det kommenterer Gravaas på sin facebookside at «om Grandhagen hadde sansen for ignatiansk-inspirerte tidebønner, var han aldri nærheten av å bli katolikk. Han var lavkirkelig lutheraner all sin dag.»

Jeg tenker vel her at det oppsiktsvekkende ikke er at Grandhagen ba tidebønner, men at vi synes det er oppsiktsvekkende at han gjorde det. For å be tidebønn kan vanskelig komme i konflikt med å være «lavkirkelig lutheraner». Tidebønn er bibelsk og felleskristelig.

Salmenes bok har fulgt kirken

Tidebønn handler om å be de bønner vi er gitt i Bibelen, primært i Salmenes bok. Å be disse gjør ikke den «frie» bønnen overflødig. Tvert imot bidrar Bibelens egne bønner til å fylle den frie med substans.

Mer enn noen annen bok styrker Salmene vår relasjon til Gud. Her blottlegges vårt innerste. Her bekjenner vi synd og nederlag. Her gis vi ord til å uttrykke vår smerte og glede. Og her møtes vi av den Gud som ser, forstår og tilgir. Ikke rart at Ambrosius på 300-tallet sier at «selv om hele Skriften ånder av Guds nåde, er det ingen annen bok der som gjør det på en slik måte som Salmene».

Alt tyder altså på at bønn fra Salmenes bok til faste tider har fulgt kirken fra begynnelsen av

Dernest handler tidebønn om å be til faste tider. Dette lærte den tidlige kirke av den jødiske tradisjonen med bønn tre ganger om dagen, slik det fortelles i Daniels bok at Daniel praktiserte, og slik Peter og Johannes gikk «til ettermiddagsbønnen ved den niende time» som det står i Apostlenes gjerninger. Og når de første kristne holdt fast på «bønnene», bestemt form flertall, er det trolig Salmene som menes (Apg 2,42). Alt tyder altså på at bønn fra Salmenes bok til faste tider har fulgt kirken fra begynnelsen av.

Trosliv før og nå

For tiden arbeider jeg med Ludvig Hope som var den sentrale lekmannshøvdingen framfor noen i den radikale lavkirkelighet. Norsk kristenliv i dag er fortsatt en frukt av vekkelser som gikk over Norge på 18- og begynnelsen av 1900-tallet. Disse skapte bedehus, organisasjoner og kirkesamfunn, og har formet vår forståelse av troen, frelsen og livet med Gud her i verden. Styrken i denne bevegelsen var det ekte, frie og personlige gudsliv.

Det er lenge siden. Det som en gang kjentes fritt og naturlig kan i dag kjennes stivt, performativt og innholdsløst.

Å gjenfinne Salmenes bok som et sentralt omdreiningspunkt i det åndelige livet og å søke Gud i fast bønn, tror jeg er en vei for åndelig fornyelse, slik det har vært i tider før oss

Vi lever i ei tid der få mennesker blir grepet av Gud på like dramatisk og livsendrende vis som for hundre, eller den saks skyld to tusen år siden. Det kjennes som om «Herrens ord er dyrt» i våre dager (1. Sam 3,1). Og akkurat i ei slik tid kan vi trenge rammer og en fast trospraksis for at gudstroen skal kunne bevares til neste generasjon. I dette kan lavkirkelige lutheranere ha noe å lære av katolikker som i større grad har bevart en bibelsk bønnepraksis.

En vei til åndelig fornyelse

Å gjenfinne Salmenes bok som et sentralt omdreiningspunkt i det åndelige livet og å søke Gud i fast bønn, tror jeg er en vei for åndelig fornyelse, slik det har vært i tider før oss. Og mulig var Grandhagen på dette området mer framsynt enn de fleste av oss andre.

Men ikke alle har som han det privilegium å bo på en avsidesliggende gård med stort rom for stillhet og mulighet for fellesskap i faste bønnetider. De fleste av oss lever våre hverdagsliv med mange slags daglige forpliktelser. Men vi trenger alle å oppmuntres til å søke Herren med inderlig bønn om at hans Ånd på nytt kommer over oss selv og vårt folk.