Ny bok om NLM-høvding: Endret Egil Grandhagen syn på tjenestedeling?

Da Egil Grandhagen døde i 2020 etterlot den tidligere generalsekretæren i Misjonssambandet (NLM) seg få skriftlige spor. Prekenmanuskripter og andre private notater hadde han makulert. Men ett avisutklipp lot han ligge igjen. Det var et førstesideoppslag i Stavanger Aftenblad fra juli 1997, med tittelen: «Misjonskvinnene får stemma».

Hvorfor unnslapp avisutklippet Grandhagens makuleringsmaskin? Det er et spørsmål Hans Aage Gravaas har grunnet over. Den siste tiden har han gjort et dypdykk i livet til mannen som i 19 år ledet Misjonssambandet gjennom 1980- og 90-tallet. Det har munnet ut i boken «Egil Grandhagen – visjonær og samlende», som gis ut på Lunde forlag denne uken.

Gravaas har selv lang fartstid i organisasjonen, både som misjonær, misjonssekretær og rektor for to NLM-eide høyskoler, deriblant Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Han kjente også Grandhagen personlig.

Avisutklippet som Grandhagen la igjen omhandler et historisk vedtak. I 1997 ble det bestemt at også kvinner kan få stemme på generalforsamlingen til Misjonssambandet.

– Det kan selvfølgelig bare være en tilfeldighet, sier Gravaas om utklippet. Men selv tror han den tidligere NLM-generalen la mer i det.

Kanskje var det fordi dette var en sak som betydde ekstra mye for ham? spør han i boka.

---

Egil Grandhagen

• Egil Grandhagen var generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband fra 1982 til 2001.
• Han døde i mai 2020, etter lengre tids sykdom. Han ble 72 år gammel.
• Grandhagen jobbet blant annet som lærer­ og veileder ved Fjellhaug internasjonale høg­skole.
• Han hadde teolog­utdannelse og offisersskole fra Forsvaret.

---

– Et stridstema

Forut for avgjørelsen om å gi kvinner stemmerett, lå en årelang strid rundt kvinners rolle i misjonsorganisasjonen. Faktisk var spørsmålet så betent at det var nær ved å splitte organisasjonen i to, forteller Gravaas.

– Spørsmålet har vært et stridstema gjennom hele organisasjonshistorien. Debatten gikk i bølgedaler, men særlig fra 1988 og frem til vedtaket ble fattet i 1997, var det ganske intenst, sier han.

Stridens kjerne var hvordan det såkalte tjenestedelingsprinsippet skal praktiseres. Ifølge misjonsorganisasjonens bibelforståelse er det forskjell på menn og kvinners tjeneste i menigheten. Det innebærer at kun «egnede menn» kan ha et såkalt overordnet hyrde- og læreansvar. I Misjonssambandet betyr det at roller som generalsekretær, hovedstyremedlem og forsamlingsleder er forbeholdt menn.

– Vedtaket i 1997 kan derfor ikke sies å være veldig radikalt, kommenterer Gravaas.

Spørsmålet har vært et stridstema gjennom hele organisasjonshistorien

—  Hans Aage Gravaas

[ Lege ble spurt om å utstede «jomfruattest»: – Det skjærer meg i hjertet ]

Fjellhaug-saken

Men for Grandhagen som var generalsekretær på denne tiden, var kvinners stemmerett en av sakene som skulle ta mye av hans oppmerksomhet.

Grandhagen sto selv for Misjonssambandets tradisjonelle syn på tjenestedeling. Det kom blant annet til uttrykk i en utredning som han selv forfattet i 1991, og som ga organisasjonen den teologiske begrunnelsen for at det er forskjell på menn og kvinners tjeneste i menigheten, forteller Gravaas.

– Selve begrepet tjenestedeling var det også han som innførte. Jeg har i hvert fall ikke sett noen bruke det før ham.

I organisasjonen tok spørsmålet om kvinners stemmerett fyr etter en svært krevende behandling av saken under generalforsamlingen i Kristiansand i 1988. Etterpå foregikk det en intens debatt på den NLM-eide skolen Fjellhaug. Der fremmet lærerne Karsten Valen og Jens Olav Mæland synspunkter som gikk på tvers av NLM-ledelsens måte å tilrettelegge spørsmålet om kvinners tjeneste.

– Nå har det jo vært en del tumulter i organisasjonen i nyere tid, men det har vel aldri vært en sak som har klart å splitte det daværende hovedstyret så til de grader i fraksjoner som akkurat den saken, sier Gravaas som forteller at hovedstyremedlemmene presenterte fire ulike forslag til vedtak under generalforsamlingen i Stavanger i 1997.

Misjon viktigst

Som generalsekretær ble det viktig for Grandhagen å opptre samlende og samtidig se større på kvinnespørsmålet, tror Gravaas.

– Selv tror jeg Grandhagen vektet forskjellige spørsmål etter hva som betyr mest når det oppstår en situasjon når man må veie mellom ulike hensyn.

Det gjorde han trolig også i spørsmålet om kvinners stemmerett. Ifølge Gravaas er det ingen tvil om hva han mente veide tyngst:

– Internasjonal misjon blant unådde folkeslag er viktigst.

I ettertid har flere gitt Grandhagen en stor del av æren for at organisasjonen ikke ble delt i to, ifølge Gravaas. Vedtaket som ble fattet under generalforsamlingen i 1997, var nemlig et kompromissforslag, fremmet av Grandhagen selv. Mens et annet forslag åpnet for full likestilling mellom menn og kvinner i organisasjonen, innebar Grandhagens forslag kun stemmerett for kvinner.

Gravaas tror egentlig ikke at noen parter i saken var fornøyde med forslaget, heller ikke Grandhagen selv. Det var tross alt et kompromiss. Men for Grandhagen kom likevel organisasjonen som helhet seirende ut av det hele: De ble ikke splittet.

Kanskje var det grunnen til at den tidligere NLM-generalen la igjen avisutklippet fra Stavanger Aftenblad, spekulerer Gravaas.

[ Odd Nordstoga: – Jeg tror på en slags oppstandelse. Det skjer fremfor oss hele tiden ]

Delte ut nattverd med kvinnelig prest

Selv om Grandhagen sto fast på tjenestedelingsprinsippet, innrømmet han samtidig at det ikke er like enkelt å fastslå når prinsippet skal anvendes i en konkret situasjon. «Å trekke sylskarpe linjer fra bibeltekstene og over på vårt organisasjonsapparat er umulig», siteres han på i boka.

For Grandhagen var tjenestedelingsprinsippet heller ikke et såkalt bekjennelsesspørsmål. Det vil si at det er avgjørende for å bli frelst, ifølge Gravaas. NLM-generalen «skjelnet mellom ordningsspørsmål, bekjennelsesspørsmål og et viktig lærespørsmål», skriver Gravaas, og spør:

«Var det dette som var nøkkelen til fortsatt samarbeid med Valen og Mæland; at spørsmålet var viktig, men ikke «viktig nok» til at deres veier måtte skilles? Mye kan tyde på akkurat det.»

Etter vedtaket i 1997 var det altså ingen radikal endring i praksis på andre områder i Misjonssambandet som gjaldt kvinner. Organisasjonen hadde dessuten en policy om ikke å ha samarbeid med kvinnelige prester. Også denne ble stående.

Men hva med Grandhagen selv, endret han syn senere i livet? spør Gravaas i boka. I et av kapitlene viser han blant annet til at Grandhagen hadde tett kontakt med sokneprest Gitte Bergstuen i Søndre Land de siste årene.

«Grandhagen gikk på Bergstuens gudstjenester, hun besøkte ham på Hovli sykehjem de siste dagene han levde, og hun forrettet i Grandhagens begravelse sammen med kollega Øystein Wang», skriver Gravaas.

I tillegg delte han ut nattverd sammen med henne i kirken.

– Jeg har ikke grunnlag for å si at Grandhagen skiftet syn, men trolig plasserte han dette spørsmålet lavere i det teologiske verdihierarkiet etter hvert som tiden gikk.

Jeg har ikke grunnlag for å si at Grandhagen skiftet syn, men trolig plasserte han dette spørsmålet lavere i det teologiske verdihierarkiet etter hvert som tiden gikk

—  Hans Aage Gravaas

[ «Noen vegrer seg for å gå i pinsemenigheter bare på grunn av bilparken» ]

Lufta ut av ballongen

Etter at Grandhagen døde, 72 år gammel, i 2020, er det blitt gjort nok et historisk kvinnevedtak i Misjonssambandet. På generalforsamlingen i sommer ble det åpnet for at kvinner framover kan få en plass i organisasjonens nye toppstyre, men da uten å rokke ved tjenestedelingsprinsippet.

At saken ikke utløste større debatt i sommer, overrasker Gravaas.

– Det kan hende at Grandhagens måte å håndtere spørsmålet på den gangen gjorde at det ble mindre turbulens nå enn det noen av oss trodde det skulle bli. Kanskje har han tatt lufta litt ut av ballongen.

[ Vil heller rive bedehuset enn å selge til ikke-kristne formål ]