Mener samisk tro ble demonisert på grunn av Luther

– Vi har i ryggmargen en redsel for at vår tenkning skal bli katalogisert som gammel hedendom og overtro, sier Bierna Leine Bientie.

Han var første prest i Samisk menighet i sørsamisk område i Den norske kirke, og er selv sørsamisk.

– Det er kirka som har påført den samiske befolkningen den massive fordømmelsen og en demonisering av det samiske. Da kan det være ledd i en forsonings- eller helbredelsesprosess at kirka tar et oppgjør med den gamle demoniseringen, sier Bientie.

Bygde et skarpt skille

Onsdag lanserer teologen og forskeren Tore Johnsen en bok om samisk natursentrert kristentro, basert på sin doktorgrad.

Johnsen viser til kilder som finner at Martin Luther demoniserte all kontakt med døde, og også katolske praksiser med å velsigne ting og steder for å fremme livet eller beskytte seg, inkludert velsignelsesbønner i helbredelsespraksiser.

Luther mente Gud ble en «melkeku», og at i den grad slikt virket, var det djevelen som var i aksjon.

Dette var bakteppet for forbud og straffeforfølgelse av den type velsignelser i Norge etter reformasjonen. Luther og de protestantiske reformatorene bygde på et tankegods som skilte skarpt mellom det åndelige og materielle.

Johnsen mener at et oppgjør med denne tenkingen er viktig for å ta tak i deler av de teologiske røttene til kolonisering og fornorsking overfor samer. Men han mener at det også kan kaste lys over sider av luthersk teologisk tradisjon som har snevret inn rommet for tro og åndelighet.

Ser et tømt landskap

Ifølge Johnsen ligger oppfatningene så dypt i teologi og synet på virkeligheten i samfunnet, at vi sjelden tenker over det. Han mener dette også griper inn i konfliktene om vindkraft i reindriftsområder.

I Vårt Lands reportasje fra det sørsamiske miljøet på Majavatn i Nordland nylig sa reindriftsutøver Ole Henrik «Heihka» Kappfjell at for ham er fjellene mye mer enn beiteområder. For ham er samisk åndelighet fjellene, og fjellene lever. Forfedrene og arvefjellene henger i hop. At verden vi lever i, er et speilbilde av verden på den andre siden der forfedrene er, noe han har funnet mye styrke i.

Tore Johnsen mener at norske myndigheter møter landskapet som noe som er tømt for relasjoner og virkelighet utover det vi umiddelbart ser, og at det i utbyggingssaker kommer fram helt ulike syn på hva noe er.

Han tar Nidarosdomen som eksempel. Vi kan se på et bygg, eller et kirkebygg. Hva om det ble vedtatt å ta det ned, for å gi plass til vindmøller eller en motorvei?

– Da hadde det selvfølgelig blitt bråk. Det handler ikke bare om at det er et viktig tradisjonsbygg. Hva er dette bygget bærer av, er det bare stein og tre, eller er det noe mer som hviler her? sier Johnsen.

[ En tro bygd på fjell ]

To virkeligheter

Som prest jobbet Bientie med liturgisk praksis i en samisk setting. Ved dåp løftet han opp barnet ikke bare for menigheten, men også for fjellet, og introduserte likeså fjellet for barna som en åndelig størrelse det skal forholde seg til. Dåpsvannet helte han ut ved en stor stein under utegudstjeneste, mens menigheten så på.

– Da er vi nær en gammel praksis med å helle ut vann tilbake til jord. Det er en ærbødighetstanke overfor Moder Jord. Vi samer kaller landskapet for min Mor, sier Bientie.

Han mener at bildet som eldre samer har formidlet av to virkeligheter, der de levende er et speilbilde av den andre verdenen, er et godt bilde.

– Det tar på alvor at det er en virkelighet som eksisterer, som vi ikke ser, og det er klart innenfor bibelsk tenkning og våre kirkelige tradisjoner, sier Bientie.

Prestens skotupp

Betty Kappfjell er nestleder i den sørsamiske kulturforeningen på Majavatn. For henne fikk prestens skotupp betydning. De samiske skoene, komager, har en tupp som svinger opp fra bakken. Det tyngste øyeblikket når noen blir gravlagt, er når båren blir senket i jorden. Da hun så prestens samiske skotupp, kjente hun at det gjorde det tyngste litt lettere.

Kappfjell synes ikke det har vært bare lett å ta samisk tro og kultur inn i en kirkelig ramme. Runetrommer ble konfiskert av presten og joik forbudt. Mye samisk kultur har levd videre i skjul.

– Tida har kommet dit i dag at dette er greit å ta fram. Det er en del av vår kultur. Men med bakgrunn i uretten som kirka har gjort, syntes jeg ikke det var rett at de bare skulle komme og ta tromma, ta joiken og bruke det. Jeg følte at dette var noe som var mitt. Vi har hatt diskusjoner om dette, og det er legitimt å få stille spørsmål ved det. Vi skal ikke oppleve en urett til.

Mens mange var fornøyde med å få et slikt rituelt verktøy, ville de færreste ta med ildtang i de teologiske spørsmålene som dette «paranormale» feltet bragte med seg

—  Tore Johnsen, teolog og forsker ved VID vitenskapelige høgskole

En velsignelse i ydmykhet

Tore Johnsen har funnet spor av den lutherske demoniseringen i intervjuer med 28 nordsamiske informanter i sin doktorgrad. En har fortalt hva hun gjør før hun skal skjære sennagress. Hun snakker til stedet om hvorfor hun har kommet, og velsigner det i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Hun skjærer en bunt gress som hun gnir i hendene og ber hun om at hendene ikke blir kuttet opp. Da er hun klar til å begynne arbeidet.

Kvinnen lærte skikken av sin mor, som også lærte henne at Ipmiláhčči (Gud Fader) er i de høye fjellene, trærne, steinene og alle ting.

Av en prest fikk kvinnen høre at dette var å tilbe skaperverket i stedet for Skaperen. Selv ser hun ikke på dette som avgudsdyrkelse, men et uttrykk for takknemlighet og avhengighet. «Vi har lært å nærme oss alle ting med ydmykhet», sa hun til Johnsen.

Hvis kirka ikke skal godta noe overnaturlig, lurer jeg på hva slags kirke det er

—  Einar Bondevik, prest i Samisk menighet

Liturgi for husvelsignelser

Johnsen mener fortellingen illustrerer et spenningsfelt som handler om en ulik «kosmologisk orientering». I boken drøfter han hvordan dette kom til syne i debatten i Den norske kirke for noen år siden om liturgi for husvelsignelser.

Kirken har nå en slik liturgi, men Johnsen mener at mens mange var fornøyde med å få et slikt rituelt verktøy, ville de færreste «ta med ildtang i de teologiske spørsmålene» som dette «paranormale» feltet brakte med seg.

Litt mer åpne biskoper

Sigbjørn Dunfjeld er leder for den sørsamiske kulturforeningen på Majavatn i Nordland. Dunfjeld mener at den sørsamiske menigheten har en rolle, fordi den da får finne sin egen kirkelige tradisjon.

Under en festival hørte han en forsker omtale de underjordiske som «skrømt», og reagerte på det.

– De er hjelpere. Vi har dem der som støtteelementer. Å karakterisere noe av den samiske underverdenen som skrømt, ble fremmed. Selv om jeg oppfatter at det er ting som skjer, er jeg ikke vant til å se det på den sida.

[ Urfolksbeklagese i Canada: – Mye teologisk avkolonisering gjenstår i Norge ]

– Opplever du at det er forståelse i Den norske kirke for dette?

– Jeg føler at de nye biskopene er litt mer åpne enn det vi har sett før.

Nåværende prest i Samisk menighet i sørsamisk område, Einar Bondevik, understreker at underjordiske hjelpere også finnes i deler av norsk bondekultur.

– Hvis kirka ikke skal godta noe overnaturlig, lurer jeg på hva slags kirke det er, sier Bondevik.

Han mener diskusjonene om liturgi for å velsigne hus og hjem viste at dette kan virke fremmed i en «fornuftsbasert, erkeluthersk tolkning».

– I norsk kristentro tror jeg det har vært mye fornuftskristendom, sier Bondevik.

[ – Jeg tror på en slags oppstandelse, det skjer fremfor oss hele tiden ]

En nødvendig respekt

Bierna Leine Bientie har inntrykk og håp om at samisk religion ikke lenger er noe som kirken prøver å frelse folk fra.

– Det er mer en forståelse for at den samiske åndeligheten og tenkingen om respekten for naturen, er noe vi trenger å ha med oss, i en verden da vi mer og mer ser på naturen som noe vi kan skalte og valte med, og utnytte til vårt forgodtbefinnende, sier Bientie.