Idealet om det livssynsåpne samfunnet

Takk til Sturla Stålsett som i Vårt Land 04.11 bekrefter at dagens praksis gudstjenestedistribusjon for kun en religion i NRK ikke er i tråd med prinsippet om det livssynsåpne samfunnet. Det er jeg glad for. Samtidig skal jeg ikke underslå at Stålsett er uenig med meg i hvordan den ønskede likebehandlingen skal gjennomføres. Det er for meg helt i orden. Gjennom en lang debatt så har jeg vært tydelig på at likebehandlingen kan foregå på ulike måter, enten gjennom at alle får tilgang til denne distribusjonskanalen eller at alle må finne andre kanaler for denne forkynnelsen.

Det er ingenting som tyder på at NRK har en nevneverdig plan for å utvide de forkynnende elementene de har i dag til å omfatte andre religioner og livssyn enn kristendommen. Dette gjelder både andaktene i radio og gudstjenestesendingene på TV og i radio. Senest i 2018 avviste de å utvide førstnevnte med for eksempel muslimske innslag. Introduksjonen av gudstjenester på søndager som et fast innslag innebar en relativt stor endring i denne programposten, det ville vært en god mulighet for å inkludere andre enn kristne når en først gjorde større endringer på konseptet. Verken debatten i Kringkastingsrådet eller i Dagsnytt 18 pekte i retning av at NRK i det hele tatt tok inn over seg viktige deler av §18 i NRK plakaten som instruerer NRK til å «gjenspeile Norges religiøse arv og mangfoldet av livssyn og religioner i det norske samfunnet». Lesningen sluttet visst før første «og».

Vanskelig å se hvordan likebehandlingen kan bli lik

Når vi lander på at det er best at gudstjenestedistribusjon ikke skjer gjennom NRK så handler det nok en del om at vi ikke klarer å se for oss hvordan denne likebehandlingen kan bli nettopp lik. Stålsett peker på noe av dette når han peker på problemstillingen om resultatlikhet eller utgangspunktlikhet. Det kan også se ut som at Sturla heller ikke har denne likebehandlingen klart for seg. Ettersom han forventer «informativ journalistisk innramming» når det gjelder overføringer fra andre tros- og livssynssamfunn, men ikke når det gjelder gudstjenestene, som jo sendes uten noen form for journalistisk innramming overhodet.

Det er videre ikke slik at gudstjenestedistribusjon er nødvendig for å oppfylle §18 i NRK-plakaten, men et valg NRK har gjort. Når vi ikke ser for oss hvordan NRK kan skape en god likebehandling av gudstjenestedistribusjonen så betyr ikke det at religion skal ut av NRK. Tvert imot så ønsker vi oss mer og bedre informert journalistisk dekning av det religiøse og ikke-religiøse liv i Norge. Gjennom gode og informerte journalistiske produkter som tar for seg ulike sider ved våre kulturarver og det mangfoldet av religioner og livssyn vi finner i Norge i dag. Her er det mye å gå på i dag.

Når vi ikke ser for oss hvordan NRK kan skape en god likebehandling av gudstjenestedistribusjonen så betyr ikke det at religion skal ut av NRK. Tvert imot så ønsker vi oss mer og bedre informert journalistisk dekning av det religiøse og ikke-religiøse liv i Norge

Det livssynsåpne samfunnet kan ikke forbli et honnørord

NRK som rikskringkaster og særlovsenhet er en tydelig del av offentlig sektor og må være med på å legge til rette for det livssynsåpne samfunnet. Det kan også innebære at man overlater gudstjenestedistribusjon til andre kanaler enn NRK. Slik praksisen er i dag så innebærer det en tydelig favorisering av kristendom, og disse sendingene utgjør en stor ekstra økonomisk støtte og tilgjengeliggjøring som ikke kommer andre tros- og livssynssamfunn til del. Om NRK har et ønske om å opprettholde denne programkategorien i sin portefølje så innebærer det et ansvar for å ta det norske livssynsmangfoldet på alvor. Det er ingenting som tyder på at de i prosessen med å finne gode prester til å sende gudstjenester tok kontakt med andre trossamfunn eller livssynssamfunn for å finne tilsvarende gode formidlere hos dem – for å speile det mangfoldet som de har fått beskjed om å dekke.

Om NRK har et ønske om å opprettholde denne programkategorien i sin portefølje så innebærer det et ansvar for å ta det norske livssynsmangfoldet på alvor

Etter snart 10 år med det livssynsåpne samfunnet kan vi ikke hvile på laurbærene eller la det forbli et honnørord. Det krever hardt arbeid. Noe av det er vi som samfunn i gang med, noe nærmer seg målgang, og på andre områder kreves det fortsatt mye arbeid for å oppnå det livssynsåpne samfunnet. En tydelig favorisering av en religion i statlige institusjoner og i rikskringkastingen er ikke veien å gå for å oppnå dette.