Verdidebatt

Likebehandling av livssyn

DET LIVSSYNSÅPNE SAMFUNN: Den livssynspolitiske debatten har i senere tid vært dominert av spørsmål om religionsutøvelse på skole og på NRK. Argumentasjonen for begrensning og restriksjon ut fra likebehandlings-hensyn virker selvmotsigende.

Likebehandling er en betingelse i et livssynsåpent samfunn. Samtidig kan dette formuleres på en måte som undergraver selve åpenheten, og i stedet fører til restriksjon og berøringsvegring overfor tro og livssyn: Hvis ikke alle livssyn får nøyaktig det samme – kan ingen få. Denne unødvendige og kunstige motsetningen kan dra samfunnet i sekulariserende retning.

Begrensning

To saker har dominert den tros- og livssynspolitiske debatten i senere tid. I begge sakene argumenteres det for begrensning ut fra likebehandlings-hensyn.

Den ene er saken fra Sagatun skole, der elevene i det kristne skolelaget ikke fikk samles til andakt i friminuttet. Skolens avslag ble begrunnet med likebehandling. De kristne elevenes bønn i skoletiden kunne «opplevast som støytande og krenkande for dei som høyrer til andre trussamfunn,» ble det hevdet.

Den andre handler om overføringer av gudstjenester i NRK. Leder i Human-Etisk Forbund Christian Lomsdalen mener slike overføringer bør avsluttes, fordi det ikke sendes noe tilsvarende fra andre tros- og livssynssamfunn.

Sturla Stålsett

Hva er likebehandling?

Denne debatten om likebehandling på tros- og livssynsfeltet har mange interessante aspekter. Den dreier seg om hvordan et omforent prinsipp kan praktiseres rent konkret. Hva er likebehandling mellom ulike størrelser? Søkes likhet som resultat, eller utgangspunkt?

Staten skal behandle tros- og livssynssamfunn likt. Det slår Grunnlovens paragraf 16 fast: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Samtidig viser paragrafen en viss ulikebehandling: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Det er med andre ord en paragraf i balanse – eller spenning: Den kan både leses som rimelig ivaretakelse av historiske forskjeller i utgangspunkt, og som videreføring av urimelig forskjellsbehandling.

Kjernen i det livssynsåpne er aktiv statlig invitasjon og støtte til tros- og livssynsutfoldelse, samtidig som det skal være likebehandling av ulike tros- og livssynsuttrykk

Det livssynsåpne samfunn

Den nye trossamfunnsloven bygger på idealet om et livssynsåpent samfunn. Både den forrige og den nåværende regjeringen bygger sin tros- og livssynspolitikk på dette idealet. Kjernen i det livssynsåpne er aktiv statlig invitasjon og støtte til tros- og livssynsutfoldelse, samtidig som det skal være likebehandling av ulike tros- og livssynsuttrykk. Myndighetene «skal aktivt […] verdsette tros- og livssynssamfunnenes samfunnsskapende kraft,» samtidig som «man anerkjenner at Norge er et flerreligiøst samfunn», og sørger for «at individer og grupper behandles som likeverdige», heter det (Prop 130L, 2018-2019, kap. 1.1.3).

Slik formuleres livssynsåpenhet som et alternativ til både sekularistisk livssynsnøytralitet og statlig forskjellsbehandling av majoritet og minoriteter på tros- og livssynsfeltet.

Ingen heller enn alle?

Sagatun hevdet skolen skal være «religionsnøytral», og at det derfor ikke kunne gis rom for at elever arrangerte kristen andakt. Et slikt nøytralitetskrav er ikke nedfelt noe sted. Det livssynsåpne idealet som ligger til grunn for den nye politikken på området vil tvert imot innebære en inkluderende og positiv holdning til slike livssynsaktiviteter. Den åpne holdningen må selvsagt gjelde på samme måte overfor alle, for eksempel for eventuelle human-etiske eller muslimske, elev-initierte samlinger. En ikke-ekskluderende praksis vil slik sett best i varetas med en livssynsåpen tilnærming, snarere enn en restriktiv nøytralitet som stenger rommet.

Sagatun hevdet skolen skal være «religionsnøytral», og at det derfor ikke kunne gis rom for at elever arrangerte kristen andakt. Et slikt nøytralitetskrav er ikke nedfelt noe sted

Lomsdalen argumenterer med at NRK, som offentlig organ, må være nøytralt i livssynsspørsmål. Han mener forkynnelse ikke hører hjemme i «statskanalen NRK». Samtidig bruker han overraskende nok det livssynsåpne samfunn som argument mot NRK-overførte gudstjenester, all den tid NRK ikke overfører fra andre enn kristne livssynssamfunns samlinger.

Alternativet: Åpenhet for flere

Argumentasjonen virker selvmotsigende. I livssynsåpenhetens navn, stenges det for livssyns-utfoldelse og forkynnelse. Det åpenbare alternativet er at NRK åpner opp for andre livssynssamfunn – etter behov, ønske og størrelse. Lomsdalen har rett i at når NRK ennå ikke har en slik inkluderende praksis, er dette i utakt med en visjon om et livssynsåpent samfunn. Men det er vanskelig å se at det skulle være noe som hindrer NRK i å åpne for flere. Tvert imot ville det være i tråd med NRKs samfunnsoppdrag, slik det er nedfelt i NRK-plakaten. Her står det i punkt 3.i. at «NRK skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfoldet av livssyn og religioner i det norske samfunnet».

Det er vanskelig å se at det skulle være noe som hindrer NRK i å åpne for flere. Tvert imot ville det være i tråd med NRKs samfunnsoppdrag

Vi ser med andre ord den samme spenningen eller balansen som preger Grunnlovens paragraf 16: Både arven og det aktuelle mangfoldet må med. Dette vil enkelt kunne ivaretas med overføringer, med informativ journalistisk innramming, fra for eksempel fra samlinger i en synagoge, moské eller gurdwara. Det ville være en fin måte å gjenspeile mangfoldet på.

Det er ingen grunn til at NRK skal oppfattes som avsender for forkynnelsen i slike overføringer. I gudstjenestene som sendes i dag er det jo kirkene – i økumenisk variasjon – som er arrangørene, ikke NRK. Det samme vil gjelde i en mer livssyns-utvidet praksis.

Fleksibilitet og skjønn

Hva da om ikke alle livssyn får like mye, eller på samme måte? Størrelse, historie, form og behov er relevante forhold i konkret likebehandling på ulike arenaer. Det gjelder for alle NRKs sendeflater, som sport, kultur eller politikk. Kontekstene er også forskjellige: Likebehandling i skolesektoren kan se annerledes ut enn i media.

Når forholdet mellom åpenhet og likebehandling skal uttrykkes i praksis er det derfor viktig med fleksibilitet ut fra rimelig og kompetent skjønn. Slik kan det unngås at en i likhetens navn lukker det livssynsåpne samfunn, ved å forby eller avslutte tiltak som det er ønske om og behov for – og som i seg selv ikke hindrer likebehandling.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt