Intensjonen med å skrive Sitronlimonaden var at jeg som norsklærer for voksne innvandrere visste at det var behov for tilrettelagt litteratur for språklige minoriteter. De trenger mengdetrening i å lese språket de skal lære.
Derfor har jeg skrevet to slike bøker, den ene er Sitronlimonaden (Magikon 2010, 2019). Den handler om Nasir som synes det er vanskelig å tilhøre to kulturer. Han elsker mamma, men han ønsker at hun skal bli litt likere de andre norske mødrene. Boka kom på innkjøpsordning, ble oversatt til svensk, kom i nytt opplag, den er brukt av lærere og formidlere i samtaler om det å være flerkulturell og utdrag har vært med i lesebøker for barneskolen.
Jeg har fått mye støtte for fortellingen fra minoritetsspråklige, både barn og voksne kjenner seg igjen. Så fram til september 2019 trodde jeg dette hadde vært et vellykket bidrag for synliggjøring og økt forståelse, altså arbeid mot rasisme. Det var derfor med vantro jeg fikk beskjeden om at boka var meldt inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet for rasistisk innhold i barnebok. Det ble raskt en omfattende, nasjonal, personifisert og polarisert rasismedebatt.
Fram til september 2019 trodde jeg dette hadde vært et vellykket bidrag for synliggjøring og økt forståelse, altså arbeid mot rasisme
En voldsom debatt
I en periode leste jeg daglig nye innlegg og det ble hatefullt på nett. Mye var styrt av følelser, det var faktafeil og mange hadde ikke lest boka før de uttalte seg. Det ble høytempererte sidediskusjoner som for eksempel om man drikker sitronlimonade i Syria eller at jeg beskrev kvinner derfra som uintelligente. Jeg opplevde at noen tok deler av boka og vred det inn i en virkelighet som passet dem. Dette ble delt og gitt likes i voldsom fart og jeg følte meg maktesløs.
Det er hverdagsrasisme i Norge. Men Sitronlimonaden er ikke rasistisk, de som mener det må lese mer, den er det motsatte. Jeg tar avstand fra enhver form for rasisme.
Jeg ble også beskyldt for stereotypisk framstilling av Nasirs mamma. Men kvinner som henne finnes, jeg har vært læreren deres mange ganger. Jeg er glad i disse kvinnene, jeg tenker at Nasirs mamma er klok og flott og et forbilde i integreringsarbeidet. Derfor er jeg så lei meg for at noen mener jeg har krenket dem.
Det er hverdagsrasisme i Norge. Men Sitronlimonaden er ikke rasistisk, de som mener det må lese mer, den er det motsatte
Har sett mye jeg ikke visste fantes i Norge
Andre sier at jeg som hvit majoritetsdame ikke har rett til å skrive om en gruppe jeg ikke tilhører. Det er en fremmed tanke for meg. Jeg er oppdratt til likhet og ytringsfrihet og jeg tror på flerstemmige samtaler, flerstemmig litteratur. Menn skriver om kvinner, voksne skriver om barn, og jeg tror det snevrer inn skjønnlitteraturen hvis man bare kan skrive fra sitt eget perspektiv.
Debatten rundt Sitronlimonaden har skremt meg, og den personlige belastningen har vært svært stor. Jeg kommer ikke til å skrive flere tilrettelagte bøker for språklige minoriteter, det er et minefelt. Jeg har sluttet i jobben min fordi det er vanskelig å være lærer når man har ord på seg for å være rasist.
Jeg har sett mye jeg ikke visste fantes i Norge. Likevel prøver jeg å holde liv i drømmen om en flerstemmig og offentlig samtale langt vekk fra internettets mørke rom og ekkokamre. At noen en dag kan snakke rolig om hvorfor vi leser denne boka så utrolig forskjellig. Det tror jeg ville vært bra for integreringen.
[ LES OGSÅ: Mímir Kristjánsson frykter tusenårsmarkering uten kristne innslag ]