Åste Dokka har ikke noe imot at andre livssynssamfunn slipper til med forkynnende programmer i NRK. (Vårt Land, 30. sept.) Men det gjør de altså ikke.
Kun kristne livssynssamfunn
NRK har ingen likebehandling på dette området. Det er det debatten burde konsentrere seg om. Å kunne ty til av-knappen holder ikke som argument i denne sammenhengen.
«NRK forkynner allerede rikelig med sekulært livssyn», skriver Dokka. For å få denne likningen til å gå opp, slår hun fast at det er «ubrukelig» å sette opp et skille mellom «formidling og forkynnelse».
Stemmer postulatet fra Dokka må vi sammenlikne med metoden NRK gjør med kristen forkynnelse. En time på TV hver søndag, der NRKs medarbeidere ikke er synlige, men der prester eller pastorer holder enetaler. Sendetid uten motforestillinger, uten journalistisk bearbeiding, uten debatt i etterkant.
Et skille mellom kunnskapsformidling om religioner og religiøs forkynnelse i skoler er svært så brukelig i siviliserte land.
Sekulær forkynnelse
Har Dokka sett noe liknende med ikke-troende «predikanter»? At det forkynnes at det ikke finnes gud/guder, at fravær av gudstro gir både lykke og mening med livet – som påstander som ikke ettergåes? I form av enveiskommunikasjon i egne, jevnlige sendte programmer?
Selvfølgelig har hun ikke det, fordi denne formen for forkynnelse er et privilegium forbeholdt kun de kristne i vår fellesinstitusjon. Heldigvis kan verken kommersielle, kulturelle eller politiske markedsførere tillate seg det i NRK.
Et skille mellom kunnskapsformidling om religioner og religiøs forkynnelse i skoler er svært så brukelig i siviliserte land. Derfor har våre myndigheter nettopp dette som et skille, med unntak av skolegudstjenester som foregår i skoletida.
[ Savnet flere spørsmål i diskusjonen rundt religion på NRK ]
Naturlige settinger
Guds eksistens tas som en selvfølge ved minnehøytideligheter der våre kongelige og våre myndigheter er til stede. Man problematiserer ikke slikt i slike settinger. Det er forståelig. Ikke å nevne gud/guder er da også naturlig i en mengde kontekster. Jeg har en mistanke om at det er i slike sammenhenger Dokka pines og ser forkynnelse av sekulære livssyn – der perspektiver fra hennes teistiske livssyn ikke trekkes inn. Som i nyhetssammenhenger, i en del kulturprogrammer og i noen vitenskapelige programsammenhenger.
Spørsmål om guders eksistens og religioners roller trekkes derimot og selvsagt, inn i en rekke debatter, samtaleprogrammer og i intervjuer. For ikke å snakke om i underholdningsprogrammer der vi alle må tåle ironi og satire.
Bør behandles som politikk
Dokka skriver: «Vi har livssynsmessig, politisk, kommersiell og kulturell forkynnelse rundt oss til enhver tid, også på skjermen». Jo, taler fra politiske landsmøter blir overført innimellom. Men i studio i etterkant har man mediekommentatorer eller politiske motstandere som kommenterer det vi seere nettopp har hørt om dette partiets fortreffelighet.
Som noen av oss har hevdet i årevis: NRK burde behandle livssyn på samme måte som partipolitikk. Med kritisk distanse og likebehandling. Fordi individers partipolitiske og særlig livssynsmessige preferanser er et følsomt tema. For å sikre likebehandling har NRK to valg: Enten å droppe all religiøs forkynnelse og overlate slikt til private medier eller trossamfunns egen publisering, eller å la alle religiøse samfunn som måtte ønske det slippe til. Av praktiske årsaker, gjerne vektet i forhold til utbredelse.