Torsdag forrige uke møttes Kringkastingsrådet for å diskutere NRKs dekning av religion og livssyn. Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund, rettet i etterkant av møtet tre spørsmål til NRK: 1) Bør NRK sende religiøs forkynnelse? 2) Er det greit at NRK utelukkende sender kristne gudstjenester og andakter? 3) Hvordan harmonerer det med NRKs idealer å forkynne én utvalgt religion på denne måten?
[ Savnet flere spørsmål i diskusjonen rundt religion på NRK ]
Ingen formidling er nøytral
Lomsdalens spørsmål er helt legitime. NRK gjør lurt i å diskutere dem og svare når de har kommet videre i tenkeprosessen. Men hva skal NRK tenke?
Lederen av Kringkastingsrådet, Snorre Valen, mener ifølge Lomsdalen at forkynnende innhold er et brudd på NRKs generelle prinsipper. Valen er en tenker og retoriker av sjeldent kaliber, men her er det vanskelig å tro at han har tenkt i det hele tatt.
Det første som må sies i denne saken, er at ingen formidling er nøytral. Når NRK velger vinklinger, tematikk og programkonsepter, formidler kanalen normativt verdier og holdninger. NRK Super har for eksempel vært forbilledlig bevisste på å bruke en mangfoldig utseende gruppe programledere. Slik sier NRK at alle slags mennesker er verdifulle i samfunnet, og forhåpentlig kan flere barn speile seg i fjesene på TV nå enn for 30 år siden.
Ubrukelig skille mellom formidling og forkynnelse
Ofte settes det opp et skille mellom formidling og forkynnelse. Skolens undervisning om religion skal for eksempel være det første og ikke det andre. Det virker som at Valen legger dette skillet til grunn for sitt synspunkt, men i grunnen er det ganske ubrukelig. For allerede ved presentasjon, skjer det påvirkning. Viser man noe, fremmer man det.
NRK forkynner allerede rikelig med sekulært livssyn, uten at jeg har registrert noen debatt om hvorvidt det er innafor
— Åste Dokka
Forkynnelse er rett og slett formidling med hensikt om å få mottakeren til å tenke i de baner avsenderen gjør. Og hvem snakker uten ønske om å påvirke? Vi har livssynsmessig, politisk, kommersiell og kulturell forkynnelse rundt oss til enhver tid, også på skjermen. Det virker som om vi klarer å håndtere denne typen forkynnelse uten å ville forvise den fra fellesarenaene. Men saken blir med ett mer betent så snart forkynnelsen blir religiøs.
Ikke for alle
For ingen må tro at NRK var livssynsnøytrale før TV-gudstjenesten kom tilbake på skjermen. NRK forkynner allerede rikelig med sekulært livssyn, uten at jeg har registrert noen debatt om hvorvidt det er innafor. For meg, som har et teistisk syn på verden, er det en livssynsmessig pine å se en hel rekke av NRKs programmer. Det lever jeg imidlertid helt greit med. Eller for å si det på en annen måte: Jeg har funnet av-knappen. Som de fleste religiøse mennesker, har jeg høy tålegrense for alt fra eksplisitt ikke-teistisk formidling til ignorering og harselas.
Likevel vil jeg også gjerne kunne få mitt eget livssyn speilet en time i uka. Og jeg er aldeles ikke alene, tross alt tror halvparten av oss på Gud. Det ekstremt mange flere nordmenn som er innom en gudstjeneste årlig enn en kamp i eliteserien, uten at det på noen som helst måte gjenspeiles i NRKs prioriteringer.
De fleste av oss har forstått at vi ikke trenger å få hele vår smak og tankeverden speilet av NRK i hvert eneste program for at det skal være alles kanal, snarere tvert imot
— Åste Dokka
De fleste av oss har forstått at vi ikke trenger å få hele vår smak og tankeverden speilet av NRK i hvert eneste program for at det skal være alles kanal, snarere tvert imot. Det finnes et stort mangfold programmer, og ikke alle passer enhver.
Et soleklart svar
Etter min mening har Lomsdalens første spørsmål dermed et soleklart svar, nemlig ja: Når NRK sender haugevis av programmer som ikke regner med Gud, bør de også sende programmer som regner med Gud. Det finnes ikke nøytral grunn her.
Det andre og tredje spørsmålet til Lomsdalen, som handler om hvorvidt det kun er kristne programmer som skal sendes under forkynnelsesparaplyen, hviler på en antakelse om at den praktiske ateismen, som preger de fleste programmene, ikke representerer et livssyn. Spørsmålet går dermed ut fra en forfeilet analyse. Videre spiller Lomsdalen på islam-skepsisen i samfunnet når han retorisk spør om NRK skal begynne med direktesendinger fra moskeene. For hvorfor skulle de ikke det?
Jeg hadde gjerne sett muslimske, jødiske, buddhistiske, hinduistiske og livssynshumanistiske tv-overføringer
— Åste Dokka
Jeg mener det er en god idé at NRK eksplisitt inkluderer flere livssyn enn de kristne. Jeg hadde gjerne sett muslimske, jødiske, buddhistiske, hinduistiske og livssynshumanistiske TV-overføringer. Å være medlem av et livssynssamfunn er mye mer normalt enn å ikke være det. NRK kunne gjort en viktig jobb for å bringe seerne på innsida av hva det for eksempel vil si å være praktiserende jøde i Norge i dag.
[ NRK må bidra til å gjøre tro og livssyn mer normalt, sier medieviter ]
Dermed er det naturlig å føye et fjerde spørsmål til Lomsdalens liste: Hva skal vektingen være mellom de ulike livssynene? Her går det an å skue til fordelinga generelt i befolkningen. Å legge disse tallene til grunn ville nok ikke resultert i ukentlige buddhistiske seremonier på NRK, men de ulike livssynene kunne blitt gitt ekstra oppmerksomhet ved høytider eller særskilte markeringer.
Debatten om religion på NRK er helt parallell med debatten om samfunnet som helhet skal være livssynsnøytralt eller livssynsåpent. Den debatten har ganske tydelig falt ned på sistnevnte konklusjon.
Valen og Lomsdalen får hver dag bekreftet sitt livssyn på TV, mens en god del av oss lenge har ønsket oss – og endelig fått – én skarve time med gudstro. Heldigvis melder kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen at NRK kommer til å fortsette å gi oss den.
