Ja, vi humanister henger med

Sunniva Gylver kommer i Vårt Land med en rekke utfordringer til oss som ikke er religiøse. Som en som i skjemt kaller seg selv yrkesateist tenkte jeg at jeg skulle ta ballen hun sender over.

«Ikke gjør det for enkelt for dere selv, nå når dere er i majoritet» skriver Gylver med adresse til oss. Her setter Gylver fingeren på noe jeg har brukt en del tid på de siste årene: Hvordan skal vi som ikke er religiøse forstå vår plass i det norske samfunnet?

Må vise hensyn

Samtidig som jeg jobber med denne teksten planlegger jeg et foredrag på Human-Etisk Forbund ungdomsorganisasjon Humanistisk Ungdoms høstseminar om nettopp dette. Jeg skal ikke «spoile» foredraget, men noe av tematikken er en dystopisk fremtid der Human-Etisk Forbund er Norges mektigste tros- og livssynsorganisasjon. Og der forbundet oppfører seg, vel, slik mektige tros- og livssynsorganisasjoner alt for ofte har oppført seg. Og en spoiler tillater jeg meg å gi: Sånn kan vi ikke ha det.

For inspirert av samtaler med kristne og lesning av forskning som viser at diskriminering av kristne forekommer kom jeg til at vi i Human-Etisk Forbund nå ikke lenger var steinen i skoen, men er i ferd med å bli selve skoen. Og at vi dermed må være forsiktige med å ikke tråkke på andre.

Derfor har jeg gjentatte ganger, blant annet i Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin tatt til orde for at norske kristendomskritikere kanskje bør bruke finere kalibere. Siden de retoriske haubitsene man ofte har brukt ikke nødvendigvis treffer mektige institusjoner, men sårbare enkeltmennesker. Ikke en mektig kirke, men hun ene i klassen som de andre vet at kommer fra et kristent hjem.

Møter motstand

Men min tilnærming har møtt sterk motstand. Ironisk nok ikke fra mine egne i Human-Etisk Forbund, for min måte å tenke på er temmelig representativ nå. Men fra Gylvers arbeidgiver, Den norske kirke og andre kristne institusjoner. For fra dem hører jeg at kristne er en massiv majoritet i Norge, har historiske bånd og en plass i Grunnloven som gir en naturlig forkjørsrett i form av skolegudstjenester, gudstjenester i NRK og så videre.

Og da lurer jeg på: Har jeg sviktet mine egne? Har jeg rådet oss til å tenke på kristne som en sårbar gruppe mens de egentlig er majoriteten og makta, slik kristne ledere hevder? Er det ikke da slik at kirke- og kristendomskritikk er å sparke oppover?

Sånt går jeg og tenker på.

Da lurer jeg på: Har jeg sviktet mine egne? Har jeg rådet oss til å tenke på kristne som en sårbar gruppe mens de egentlig er majoriteten og makta, slik kristne ledere hevder?

Selvkritikk er viktig

«Hvor mye sekulær-kritikk er det rom for i samfunnet vårt?» spør Gylver. Svaret er: Mye. Og en del av den kommer fra oss. Kritikk av Human-Etisk Forbunds humanistiske livssyn (som er et helt sekulært livssyn, uten tro på Gud(er) osv) er faktisk en viktig del av vårt livssyn. Jeg holder foredrag om slikt i mitt arbeid.

Dette handler ikke bare om at vi som humanister setter kritisk tenkning, og dermed også selvkritisk tenkning høyt. Det er også en ren nødvendighet: Selv om vårt livssyn har dype røtter er selve planten forholdsvis ung. Og slik jeg vil påstå at kristendommen har blitt bedre av kritikk, vil også vårt livssyn foredles av at folk peker på punkter der vi har forbedringspotensial. Vi humanister er dessverre bare mennesker, vi også.

[ Sunniva Gylver: «Et innspill til samtalen om dåp, eller ikke dåp» ]

Vi vender også «sekulær-kritikken» utover. Human-Etisk Forbunds «hovedfiende» er ikke religionen, men antihumanistiske politiske strømninger som ekstremisme og konspirasjonstenkning. Disse kommer i religiøse varianter (islamisme, kristenfascisme) men er påfallende ofte ganske så sekulære fenomener.

Møter fordommer

Apropos konspirasjonstenkning skriver Gylver om hvordan hun «møter fordomsfulle myter om kirke, kristendom og religion generelt». Dette er hun ikke alene om, og jeg deler hennes bekymring. Jeg tror dessuten dette kommer til å bli et større problem ettersom stadig færre nordmenn møter religiøse mennesker som kan korrigere fordommene.

Fordommer er ikke bare til skade for dem de rammer, de gjør oss alle dummere. Pluss at religionskritikk basert på fordommer får oss som ikke er religiøse til å virke kunnskapsløse og lettlurte. Så som en ikke-religiøs som liker å tro at mitt livssyn er godt begrunnet har jeg en sterk egeninteresse av å motvirke slikt.

Human-Etisk Forbunds arbeid mot konspirasjonstenkning har dessuten ofte handlet om å forsvare grupper som muslimer, jøder og katolikker og andre kristne mot demonisering og stigmatisering.

Jeg er helt enig med Gylver i at det ikke er noe som helst «nøytralt» ved livssynet vårt. Selv om vår måte å se verden på er populært her i Norge, vil majoriteten av verdens befolkning være uenig med oss. Det lever vi godt med.

Jeg er helt enig med Gylver i at det ikke er noe som helst «nøytralt» ved livssynet vårt

Livssynsåpent samfunn for alle

I motsetning til Human-Etisk Forbunds grunnleggere, som så for seg at staten etter hvert skulle ta over den konfirmasjonen forbundet tilbød, er dagens forbund skarpe motstandere av alt som måtte smake av «statshumanisme». Vi vil i stedet ha et livssynsåpent samfunn der alle kan ha det livssynet de vil, uten verken privilegier eller forfordeling.

Slik at forhåpentligvis ingen hører de ekle talepunktene jeg har laget til det dystopiske, fremtidige Human-Etisk Forbund i virkeligheten. Og slik at vi kan leve godt sammen i fremtiden, uansett hvilket livssyn vi har.

Avslutningsvis vil jeg tillate meg å påpeke det ironiske at Gylver, i en tekst som insinuerer at vi i Human-Etisk Forbund ikke «henger med», bruker utdatert språkbruk. Borgerlig konfirmasjon skiftet navn til «humanistisk» allerede i 2005, og for nesten alle under 50 i forbundet er «human-etiker» noe de aldri har kalt seg, en utdatert betegnelse omtrent på linje med å kalle en muslim for «muhammedaner».

[ Sunniva Gylver: – Noen ganger føler jeg folk bare venter på at jeg skal bryte sammen ]