Nå har jeg sittet stille i båten lenge nok

Helt siden jeg høytidelig mottok min første nattverd på begynnelsen av 90-tallet, har jeg vært opptatt av å både tro og leve rett som kristen. Enda jeg kom fra et skikkelig fint ungdomsarbeid i Ski menighet, så ville jeg noe mer. Så jeg valgte å gå et år på bibelskole med Ungdom i Oppdrag. Det ble begynnelsen på 10 år i frikirkelighet med mye undervisning om hvordan jeg skulle leve som kristen. I disse kretsene var det også viktig å se på hele Bibelen som inspirert av Gud, og ikke la seg rive med av strømninger som til enhver tid preger samfunnet vårt.

Slik endret jeg ståsted

Det å holde fast på bibelske sannheter som var på kant med vår tid, ble nesten en bekreftelse på at jeg var på rett vei. Dette gjaldt også i samlivsspørsmålet, og jeg holdt derfor lenge fast på at ekteskapet var ment for mann og kvinne, og at det å leve ut sin homofile legning var synd. Dette ble presentert som et frelsesspørsmål, så jeg våget ikke (for min egen frelses skyld) å gå på akkord med disse bibelversene.

Jeg trøstet meg også lenge med at jeg ikke var prest. Jeg tenkte at jeg som diakon ikke behøvde å «lande» på noen side i denne saken. Og jeg sa til de som måtte lure, at dette med homofili syntes jeg var veldig, veldig vanskelig.

Da jeg tok master i Diakoni på Menighetsfakultetet (MF), ble mitt bibelsyn utfordret. Jeg brukte mye tid på å finne ut av hvordan jeg kunne få disse bibelversene om homofili til å «gå opp», sett i forhold til det jeg ellers sto for som kristen. Jeg husker jeg satt på kontoret til en lærer på MF og la ut min nøye uttenkte teori om hvordan homofili kunne være en del av det allmenne syndefallet, på linje med vår grådighet og rikdom, sykdom og ulykker. Vendepunktet for meg, var da læreren så på meg og sa: «Silje, jeg tror ikke homofili er synd!»

Etter denne samtalen endret jeg ståsted, og mente utad at homofile var en del av Guds mangfoldige skapelse, positivt ønsket og villet av Gud. Men inni meg var jeg fortsatt litt i tvil. I dette spennet levde jeg noen år, for det å endre tankegods tar tid.

Når unge (eller eldre) homofile strever så mye med å få liv og lære til å henge i hop, at de tar sitt eget liv. Hvor er jeg som diakon da?

Samtalen om Gud

I nyere tid har boka «Inspirert» av Rachel Held Evans bekreftet mitt nåværende bibelsyn. For teologi er ikke et statisk fag, men betyr «læren om Gud», og er en pågående samtale om hvem Gud er. For 140 år siden var det slavehandel som ble begrunnet bibelsk (Siv Falang Gravem: «Troens slaver»). Og det er ikke så mange år siden bibelvers ble brukt av kristne til å fastholde at kvinner ikke skulle tale i forsamlinger. Evans skriver at alle de 66 bøkene i Bibelen «sitter» rundt et bord og samtaler om hvem Gud er. Bøkene uttaler seg motsetningsfylt hver for seg, men når en ser på Bibelen som en rundebordsamtale, så er det dialogen som er interessant, og den heter teologi.

Et annet viktig perspektiv som har landet dette i meg, er etikken. For mitt syn på homofili handler like mye om etikk som dogmatikk. Som diakon spør jeg meg – hvor er nøden størst i min sammenheng? Når unge (eller eldre) homofile strever så mye med å få liv og lære til å henge i hop, at de tar sitt eget liv. Hvor er jeg som diakon da? Eller hva med de som lever i skjul i årevis fordi de ikke finner rom til å leve ut sin legning? Jesus sa at ingen har større kjærlighet enn de som gir sitt liv for sine venner (Joh 15,13). Som kristen, selv da jeg trodde at mitt homofilisyn sto om min egen frelse, burde jeg ikke da vært villig til å gi mitt (evige) liv for å gi mot og håp til en fortvilet homofil ung mann? Om jeg virkelig ville være tro mot Bibelen?

Jesus var radikal og tok loven inn i sin samtid ved å understreke at det viktigste i de ti bud var rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt 23,23). Han oppfylte loven ved å si at du skal elske din neste som deg selv (Matt 22,37-39). Det har også hele tiden vært motivasjonen for misjon – å åpne Guds rike for de marginaliserte, de sårbare og de som av ulike grunner ble holdt utenfor.

Jeg var en av de som var opptatt av å ha ryggen fri, og jeg trodde det var mulig å mene at Gud elsket homofile, men ikke homofili.

Jeg var opptatt av å ha ryggen fri

Jeg har de siste årene hatt fine samtaler med flere venner som er homofile, og vet du noe? Mange av de lurer ofte på, i møte med oss kristne, om vi bare er høflige når vi snakker hyggelig med dem, og at vi samtidig tenker inni oss at de «lever i synd». Det betyr noe hva vi sier til de rundt oss, men det betyr også noe hva vi tenker inni oss. Det usagte roper ofte høyt. Vi må huske at vi bærer noe av hverandres liv i våre hender (Knud Løgstrup).

Jeg vet jeg er lovlig sent ute. Mange teologer og andre kristne (heterofile og homofile) har snakket høyt om dette lenge. Jeg vil rette en takk til alle, både innenfor og utenfor kirken, som har jobbet frem homofiles rettigheter mens mange av oss andre satt helt stille i båten. Jeg var en av de som var opptatt av å ha ryggen fri, og jeg trodde det var mulig å mene at Gud elsket homofile, men ikke homofili.

Jeg ønsker allikevel å respektere at enkelte homofile velger å leve alene. Jeg har også stor respekt for at andre kristne tror og tenker annerledes enn meg. Jeg går i en kirke, og jeg jobber i en misjonsorganisasjon som rommer begge syn. Allikevel har jeg altså gått fra å helst ikke ville snakke om dette temaet, til å ha et stort behov for å rope ut på gater og streder – at også homofile er skapt og villet av Gud, akkurat slik de er!

Viktigere enn min historie og mine argumenter, er at det må bli et større rom i kristne sammenhenger for å snakke mer omsorgsfullt og nyansert om homofili.

Jeg synes det kristne menneskesynet må få konsekvenser for hvordan vi behandler alle mennesker. Ingen skal måtte skamme seg, eller leve i skjul på grunn av sin egen, eller andres, kristne tro.

[ Harald Hegstad: «Tid for å erkjenne kirkens urett mot homofile» ]