Vi vet masse om kjønnsinkongruens, Vårt Land

WHOs diagnosemanual ICD 11 beskriver hvilken helsehjelp som hjelper transpersoner, og slår fast at transpersoner ikke er psykisk syke, og aldri har vært det. Hvorfor skal en holde igjen helsehjelp fordi en ikke vet hva som gjør at mennesker får kjønnsinkongruens?

Mellom linjene argumenteres det for å vente med å hjelpe mennesker til de kan utsettes for konverteringsterapi. Vårt Lands lederartikkel kommer med et tenkt eksempel på to fortvilte ungdommer, den ene får ikke helsehjelp for sin kjønnsinkongruens, den andre er i tvil om hen gjorde rett i å benytte seg av helsehjelpen hen fikk. Sammenligningen er i rimelig søkt, da antallet som ikke får eller tør be om helsehjelp i et transfiendtlig samfunn, er så enormt mye større enn såkalte «angrere».

Dilemmaet er ikke reelt

Det er et mikroskopisk mindretall som «angrer» sammenlignet med de som ikke gjøre det. Tallene for antallet som angrer på for eksempel en kneoperasjon eller å få barn, er langt høyere. Dermed er dilemmaet ikke reelt, om en ser på antall personer.

Vi som har vært i transmiljøet lenge, vet at de fleste av disse angrer fordi samfunnet fremdeles var like transfobt, evnen til å passere som kjønnet en ønsket gjennom helsehjelpen økte ikke nok til å gå under radaren, eller familie og omgivelser ble ikke mer aksepterende enn før man fikk helsehjelp.

Tidlig helsehjelp til binære transpersoner, kan gi god livskvalitet. Sammenlign for eksempel undertegnede og Emma Ellingsen. Hun kan gå hvor som helst, og om det ikke var for kjendisstatusen, ville hun gått under radaren som cisperson. Jeg, som først fikk helsehjelp i voksen alder, må leve med at jeg alltid vil bli lest som trans.

Tidlig helsehjelp til binære transpersoner, kan gi god livskvalitet

Unge under 18 år som får helsehjelp, kan kun få pubertetsutsettende behandling som er helt reversibelt fra Tanner 2 stadiet i puberteten, og frem til man er helserettslig myndig. Kritikken mot behandlingen, er at unge mennesker som kommer tidlig i pubertet kan gå på dette for lenge, helt til man er 16 år og helserettslig myndig. Det kunne man løst fint med å gå bort fra den kunstige aldersgrensen for virkelig kjønnsbekreftende behandling, i tråd med Standard of care fra WPATH.

Tvinges til å gjennomgå feil pubertet

For andre tilstander, som for eksempel Turners sykdom eller cisjenter som ligger an til å bli svært høye, er man opptatt av at den unge skal få gjennomgå en så normal pubertet som mulig. At binære transfolk tvinges til å gjennomgå feil pubertet, med den psykiske belastningen det medfører, er vel ikke viktig for lederskribenten. Det finnes mange undersøkelser og forskning fra andre land, for eksempel USA og Nederland, som viser at transbarn som får lov å leve som seg selv og som får helsehjelp tidlig nok, har det utrolig mye bedre enn dem som ikke får det, og som vokser opp i en transfob familie.

En trenger vel ikke være rakettforsker å forstå at når man ser at andre transpersoner eksisterer, så er det lettere å komme ut

Når det stilles spørsmål ved hvorfor så mange unge kommer ut som transpersoner i dag, og om det smitter, minner dette ganske mye om argumentasjonen som tidligere ble brukt mot homofile. En trenger vel ikke være rakettforsker å forstå at når man ser at andre transpersoner eksisterer, så er det lettere å komme ut, enn når jeg vokste opp, og vi «ikke fantes».

Til sist: Å holde igjen helsehjelp fordi en ikke vet hva som er årsaken til kjønnsinkongruens, er å argumentere for å vente med helsehjelp til det eksisterer konverteringsterapi som fungerer og gir den det gjelder et bedre liv. Det har man aldri klart med homofile, og klarer neppe det med transpersoner. I mellomtiden ødelegger man bare folks psykiske helse, enten det er å gjennomgå feil pubertet, eller skadevirkningene av «terapien».

[ Vårt Land: «Debatten om kjønnsinkongruens setter sårbar ungdom i kryssilden. Vi må utvide den medisinske kunnskapen» ]