Grue menighetsråd og kirkelig fellesråd i Grue forsøkte i desember 2021 å bidra til et redusert klimaregnskap ved å stenge Grue kirke i to måneder. Vedtaket vakte oppmerksomhet og bekymring. I Grue hadde vi trukket kirkens klimaengasjement i en lite ønskelig retning ved å påpeke noe opplagt: Store gamle kirker setter store klimaavtrykk.
På de ordinære gudstjenestene i Grue kirke er det sjeldent mange mennesker. Det er plass til mer enn fem hundre, men det er sjeldent mer enn tjue på en alminnelig søndag. Kunne vi, i stedet for å stenge, ha holdt kirken åpen og samtidig redusert temperaturen til et minimum? Ville noen ha deltatt på gudstjenester og kirkelige handlinger i et kirkerom med en innetemperatur på seks grader vinterstid? Hvordan ville en åpen, men kald kirke blitt tatt imot? Som dårskap, idealisme eller misforstått aktivisme? Eller ville noen sett det som et vitnesbyrd om en kirke som ga avkall på et gode?
En form for diakoni
I de fleste menigheter finnes det mennesker som uroer seg for om de kan betale strømregningen sin, voksne og barn som lever under fattigdomsgrensen og må senke innetemperaturen til et minimum fordi de ikke har råd til strøm.
Da kirkeverge Tore Ellefsen og jeg skrev innlegget i januar, var det ingen krig i Ukraina, og heller ikke var en av de varmeste somrene på det europeiske kontinentet et faktum. Med enda større tyngde melder spørsmålet seg et halvår senere: Framtrer kirken som annerledes enn andre som rammes av strømkrisen? Det var spørsmålet vi stilte oss selv som lokalkirke i januar og fortsatt stiller oss. Et halvår senere vet vi at mange små kommuner og kirkelige fellesråd sliter med å holde budsjettene. Avsatte midler til strøm og oppvarming var brukt opp i løpet av første halvår i år. Men viktigst: Det er ingen tegn til at strømkrisen vil gå over, høye priser er den nye normalen.
Kan det å gi avkall på noe av sitt eget være en form for diakoni i tider med knapphet? Gjennom handling forsøkte en i Grue å vise ansvar for helheten ved å se til mer enn det som direkte angikk ens egne overføringer og budsjett.
Kirken må våge
Vi hadde håpet å bidra til at kirken, lokalt og nasjonalt, faktisk våget å snakke om sammenhengen mellom strømforbruk og antallet deltakere på gudstjenester og kirkelige handlinger. Antallet medgåtte kirkelige kWh er en tydelig indikasjon på hvor alvorlig kirken tar sin egen forpliktelse i klima- og miljøspørsmål. I Grue mente menighetsråd og fellesråd at det var uforsvarlig å bruke 100.000 kWh på å varme opp hovedkirken på to måneder. Kombinasjonen av strømpris, klimaavtrykk, koronarestriksjoner og kommunal økonomi nødvendiggjorde at en forsøkte seg på å tenke nytt: Vi har to kirker, men kan faktisk klare oss med en.
Vi hadde håpet å bidra til at kirken våget å snakke om sammenhengen mellom strømforbruk og antallet deltakere på gudstjenester
— Stensberg og Ellefsen
Det ene soknet forsøkte å gi avkall på sin egen kirke for en kortere periode. Beslutningen bekymret kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen: andre kirkelige fellesråd og kommuner kunne komme til å bruke det som skjedde i Grue som en brekkstang for å stenge kirker, kutte eller holde tilbake bevilgninger.
Er det sånn at kirken ikke må opptre på en slik måte at en skaper inntrykk av svekkede krav i møte med bevilgende myndigheter? I så fall illustrerer det at kirken agerer slik som de fleste andre organisasjoner. Også den synes å være fanget i en systemtenkning som garantert ikke tar oss ut av klima- og miljøkrisen, men lenger inn i den. Selvsagt risikerer kirken å framstå som blåøyd gjennom å gi avkall på noe av sitt eget, men ingenting endres hvis vi alle ser an hva den andre parten kan komme til å gjøre.
[ Halve Kirke-Norge i strømkrise ]
Direktøren lukket samtalen
Vad Nilsens kontante tilbakevisning av hva fellesrådet i Grue la i vedtaket fra Kirkemøtet, førte til at det lokale kirkelige engasjementet knyttet til klima og miljø mistet kraft og fokus. Kirkerådsdirektøren ble opplevd som formalistisk, med en tilnærming som bidro til å lukke både samtalen og det handlingsrommet vi mente var nødvendig dersom vi skulle klare å minske våre lokale kirkelige klimaavtrykk. Ingen rådsmedlemmer i Grue ønsket å havne i en posisjon hvor de fikk beskjed om at vedtakene deres ikke var innenfor intensjonen Kirkemøtet hadde med sitt klimavedtak. Vår tolkning av kirkemøtevedtaket hjemlet ikke nedstenging av kirker, konkluderte Ingrid Vad Nilsen i sitt tilsvar i januar.
Ved å vurdere bruken av våre kirkerom under vintermånedene mente vi i Grue at kirken lokalt kunne og burde bidra til en forsiktig endring av sitt eget klimaavtrykk. Slik gikk det ikke, signalene var tydelige, Grue kirke burde åpnes opp igjen tross strøm- og klimakrise. Resultatet var at både handling og samtale uteble, men det var kanskje best slik?
Vi er utålmodige
Det er mange i Den norske kirke, på alle nivå, som bærer på en utålmodighet: Vi må tenke nytt! Om bruken av store kirkerom, om reduksjon av lokale kirkelige klimaavtrykk. Kort sagt, vi må våge å gå til kjernen av måten vi organiserer og driver vår egen virksomhet på som kirke.
Det vi vet er at kirkelige klimaavtrykk forurenser like mye som andre organisasjoners, de er ikke grønnere og dufter ikke mer av paradis, det finnes ingen kirkelig light-versjon. Når alt kommer til alt, er det kun endret adferd som skaper endring. For med hvilke konturer er det Kristus, kirken og troen framtrer i møte med en ukjent horisont? Kan krisene forvandle kirken til et fellesskap som våger å følge Kristus etter i krisetid?
Svaret har latt vente på seg, og det lar vente på seg. Om ikke annet illustrer erfaringene fra Grue noen av grunnene til nettopp det.